I noen situasjoner i livet er det bare dyktige mennesker som kan gjøre den gode jobben. Vi møtte dem. De møtte oss. Det handler om å være gode mennesker i møte med hverandre i en sårbar situasjon.

Noen jobber kan ikke roboter eller algoritmer gjøre. Kun mennesker, ved å være mennesker. Vi vil med dette takke dere ansatte helsearbeiderne på Spjelkavikheimen.

Nå i slutten av juli senket vi urnen med asken av vår far ned i familiegraven i Fagerlia. Det var det aller siste farvel med en som var og vil være et forbilde for mange av oss.

Det er tungt å miste en mann gjennom et helt liv, en far og farfar som lærte oss mye om å mestre livet.

Ved graven går tankene til hvor viktige de siste timene hans var for han, og for oss som satt ved siden av sykesengen.

Jeg velger å tro at han merket det, at han merket at vi var der, at han skjønte at vi var trygge der vi var, slik at han kunne føle seg trygg de siste timene han var i livet. Trygghet skapt av dere gjennomprofesjonelle helsearbeiderne på Spjelkavikheimen. Det dere gjorde, var av uvurderlig verdi.

Det er tøft å jobbe i helsevesenet i Norge. Ikke bare er det harde tak, lav lønn, lange arbeidsdager og møter med tøffe skjebner hver eneste dag. Mennesker i ubalanse, en eneste feil du gjør, den lille detaljen som blir feil kan skake et menneskes verden.

Medieoppslagene om skandaler, om feilbehandlinger og et helsevesen som svikter. Kommentarene i sosiale medier om at dere ikke holder mål.

Så hender det at vi kommer i kontakt med dette helsevesenet, kommer i kontakt med dere. Da opplever vi at virkeligheten er en annen. Dere holder ikke bare mål, dere imponerer.

Mange av dem som arbeider i norsk helsevesen er amatører, tror jeg. Ordet amatør kommer fra det franske ordet amour – kjærlighet. De gjør det av kjærlighet til yrket, av kjærlighet til menneskene de jobber med og for, ikke først og fremst for pengene og profesjonen. Dere gjør det fordi dere er mennesker som vil godt.

Og det var det vi opplevde da vår venn, far, farfar og ektemann sakte gikk bort på Spjelkavikheimen denne vårlige natten i april. Det var mennesker der som forsto mennesker, slik bare mennesker kan gjøre. Dere gjorde alt det riktige for oss som var hos han den siste tiden, og det var av uvurderlig viktighet for oss.

De døgnene man sitter ved en døende slektning er ensomme, selv om man er sammen. For man vet ikke hva som skjer. Hva betyr endringene i pusten? Hva betyr det at han blir så varm? Kan han høre oss?

Dere kom inn til oss, og ga oss svarene vi trengte. Sakte, men sikkert lot dere oss skjønne at det gikk mot slutten. Dere trakk dere tilbake og lot oss være sammen, og forstå.

Dere kom inn igjen, nå med mer kaffe og noen rundstykker. Kjente på pannen hans, målte pulsen hans igjen, så på oss igjen med et sorgtungt men trøstende, bekreftende «ja»

Ja, det går mot slutten nå. I dette lille ordet lå det så mye.

«Ja», nå er det hans tur. «Ja», jeg skjønner det er tungt for alle dere. Men også «Ja, det er slik livet er, og livet må gå videre for dere»

Livet gikk ut av han omtrent en time etter at dere sa det ville skje. Vi var forberedt, takket være dere. Det var vondt, men også godt på en måte takket være dere, fordi dere hjalp oss å forstå prosessen.

Det er godt å vite at det finnes så gode mennesker i helsevesenet som dere som jobber på Spjelkavikheimen. Det er godt å vite at det finnes så gode mennesker. Fordi slike som dere bryr dere om mennesker, også vi menneskene som bryr oss om pasienten. Fordi dere er menneskekjennere. Noe ingen ting kan erstatte.

Vi er respektfullt takknemlige for den jobben dere gjør.

Ronnie Baraldsnes, på vegne av pårørende Sandra, Andre, Dziuginta, Monica, Nicholas og barnebarn.