Utdanningspolitikk

Skole-ledelse inspirert av Sovjetunionen?

I en rekke ytringer har lektorer påpekt at tiden nå er moden for å reformere hvordan vi driver skolene våre. Fredag 3. november brast det for lektor Anne Grønlie.

OPPRØR: Lektorene rømmer skolen. Det er deres måte å protestere på styringen av skolen på, mener forfatteren av kronikken. Han er leder i Møre og Romsdal lektorlag og lokalpolitiker for Høyre, og protesterer heftig på målstyringen av skolen, og sammenligner det med høystalinismen i Sovjetunionen tidlig på 50-tallet. 

I motsetning til borgerne av Sovjetunionen står lærerne fritt til å skifte arbeidsplass, og det gjør de!

Pål Aarsæther

LEDER: Pål Aarsæther, leder i Møre og Romsdal lektorlag. 

Kronikk

«Vi har et system der politikere, byråkrater, forskere og konsulenter har utviklet felles forestillinger om at de trenger å styre lærere for at de skal gjøre en anstendig jobb. Sånn ble planleggingsdager til plandager. Før var det tre dager til planlegging, nå er det en uke med lederstyrte aktiviteter. Før var det fagmøter av og til når vi trengte det. Nå er det en rekke utviklingsaktiviteter hele tiden,» skrev hun på Facebook.

En ytring som siden har gått landet rundt.

Meningsløst tidsfordriv

«Der holder vi på, time etter time hvor vi klistrer gule lapper, klekker ut visjoner, diskuterer hva som er det beste med endringer, klapper over selvfølgeligheter. Kritisk tenkning blir sett på som ødeleggende. Tillater man seg å nevne at dette har vi holdt på med tre ganger før, og det var en grunn til at vi sluttet, kommer spørsmålet; ønsker du deg tilbake til 1980-tallets skole? Nei. Jeg gjør ikke det,» påpekte Grønlie, som har utdannet over 5.000 tenåringer.


Lektorlagsleiar meiner lærarar må få undervise meir og gå mindre på møte

Vil få eks-lærarar tilbake

– Det er ikkje lærarmangel. Titusenvis med pedagogisk utdanning har valt vekk skuleverket. Vi må få desse inn igjen i skulen.

«Men, jeg mener at vi er i ferd med å vikle oss inn i et Webersk jernbur der strukturene gjør oss ufrie. Det er veldig påfallende at en som har undervist om hvor godt systemet er i Norge i snart 25 år, opplever det som ødeleggende og ufritt,» fortsatte hun.

«Plutselig kjente jeg at ordene fra gammelt marxistisk tankegods er det som beskriver ideologien i norsk skole,» skrev Grønlie.

«Nå føler jeg meg tynget av styring og kontroll. Det som virker spesielt nedslående er all tiden disse meningsløse nyordene og aktivitetene tar,» avsluttet lektoren med 25 år i profesjonen.

Høystalinismen

Selv har undertegnede påpekt likhetene mellom høystalinismen i Sovjetunionen tidlig på femtitallet og dagens kritikkløse dyrking av New Public Management i den norske skolen, hvor alt skal måles, veies og dokumenteres.

Nå dyrker vi byråkrati og administrative avvik, mens god undervisning og elevfokus kommer i andre rekke.

I dag er det «pedokratene», byråkratene i skoleverket, som legger føringene for god undervisning, ikke de som faktisk underviser.

I tillegg innfører man stadige flere meningsløse nyord, som «kollektiv samhandling».

I Aftenposten 26. august i år tok lektor Einar Steffenak oppgjør med «sovjetiseringen» av lærernes hverdag.

«En gang, den gang jeg starta, var læreryrket relativt fritt. Vi hadde vår undervisning, meningsløse møter var få, fokus på fag viktig, tilliten til oss ganske stor, byråkratiet og kontroll langt mindre,» påpekte han. Nå er skolen «styrt av et pedokrati. Da de kommunistiske planøkonomiene druknet i egen elendighet, akselererte «sovjetiseringen» av norsk skole. Planpedagogikken kan vi kalle den. Først gjaldt det å kverke den såkalte privatpraktiserende lærer, han som sto på egne, ikke andres bein,» skrev Steffenak, som har 40 års fartstid bak kateteret.

«Faglig dyktig, glad i formidle, sjølstendig, slik kunne det ikke få være. Innpakket under begrep som tverrfaglighet og samarbeid skulle vi «tvangskollektiviseres» til å gå den rette pedagogiske vei. I forlengelsen økte rapportering og kontroll, antallet pedokrater økte. En god del uten erfaring fra klasserommet, andre som ikke fikset det, et system hvor mistillit kalles tillit, New Speech à la Orwell,» skrev han.

Demotiverende

«Og faglig etterutdanning? Et fremmedord. Selv brukte jeg sommerferien på å oppdatere meg på moderne historie i Normandie, Verdun, Bergen Belsen. Null støtte. Derimot er jeg og kolleger blitt tvangssendt på pedagogisk dill og dall, prat, reformer – hvor form trumfer innhold. For dem av oss som mener fag er viktig, det er en del, har det vært dypt demotiverende å høre på mye av dette pjattet,» avsluttet han.

De fleste lærerne kjenner seg igjen i denne beskrivelsen av hverdagen deres.

«Hør hør, dette er grunnen til at jeg sluttet som lærer,» skriver én i kommentarfeltet under Steffenaks kronikk.

Som under Sovjetunionen er ytringsfriheten for lærerne også begrenset.

Nåde den som våger å stille spørsmål ved systemet eller ta opp kritikkverdige forhold. Det fikk lektor Simon Malkenes erfare da han kritiserte inntakssystemet til de videregående skolene i Oslo i NRK Radio nå i mars.

Da truet Oslo kommune han med personalsak, men frafalt denne etter en mediestorm. Malkenes fikk støtte fra kolleger landet over og Fritt Ords honnørpris for sin ytring.


For går lærere ut i mediene eller skriver avisinnlegg for å påpeke kritikkverdige forhold, får vi raskt svar tilbake om «å ta det opp tjenestevei».

Til tross for at skolen er en av de viktigste samfunnsinstitusjonene våre, er det lite offentlig debatt rundt den, sammenlignet for eksempel med vegprosjekt og kollektivtrafikk.

Fryktkultur

I en undersøkelse blant 1.100 av Norsk Lektorlags medlemmer i fjor svarte over halvparten at de fryktet negative konsekvenser hvis de uttalte seg offentlig om skolen sin.

Mer enn fire av ti sa de velger ikke å kritisere egen skole av frykt for negative reaksjoner fra skoleledelsen. Under 23 prosent synes de fritt kan uttale seg til journalister.

«Det er skremmende tall om ytringsfrihetens kår i norsk skole. Denne fryktkulturen har fått råde for lenge,» påpekte Norsk Lektorlags leder Rita Helgesen i en kommentar til undersøkelsen. I motsetning til borgerne av Sovjetunionen står lærerne fritt til å skifte arbeidsplass, og det gjør de! Til tross for en økende lærermangel, slutter tusenvis av lærere i profesjonen. Det er den største manifestasjonen av lektorenes opprør, de rømmer skolene som østtyskerne stormet Berlinmuren.

Som Øst-Tyskland trenger vi et systemskifte i skolen, som slipper lærerkreftene fri og ikke setter dem i bur.

Først da, når vi får frigjort lærernes potensial ved å gjøre de selvstendige til å undervise sine elever og tilrettelegge for dem på den måten de selv synes er mest hensiktsmessig, vil vi greie å dekke opp lærermangelen i den norske skolen.