Kronikk:

«Kunnskap for en bedre verden»

For 20 år siden var jeg for tidlig ute. Da skrev jeg doktoravhandling om hele verdikjeden i skipsbyggingsindustrien. Da var det ikke spesielt viktig å se på hele livsløpet til et produkt, fra råvare, via produksjonsmetode, bruk og gjenbruk.

Farlig og forurensende: Ifølge Basel-konvensjonen er det ikke lov å sende forurensende skrap til den tredje verden. Men det blir fortsatt gjort, og skip blir hugget opp på strender i land i Asia av arbeidere som arbeider under risikable forhold for å ta ut restverdier av skipene. Her er skip under opphogging på stranden i Chittagong, Bangladesh. Foto: StanislavBeloglazov / Shutterstock / NTB scanpix 

Skips-designere blir utfordret på å legge en plan for slutthåndtering av skipet allerede på tegnebrettet

Annik Magerholm Fet
Kronikk

I dag er det dette alle spør om. Hvordan utvikle miljøvennlige produkter ved hjelp av miljøvennlige produksjonsmetoder? Hvordan etterlate minst mulig avfall og sørge for gjenbruk av materialene? Hvordan redusere klimagassutslipp i hele livsløpet til skipet? Hvordan skal materialressursene bevares når selve skipet har endt sitt livsløp?

Det kalles for sirkulær økonomi. Vi forsøker å lage et kretsløp i industriell produksjon inspirert av kretsløpene i naturen.

Her på berget, eller i fjordarmene, har vi kunnskapen, de økonomiske musklene og langt på veg også viljen til å greie dette. Slik er det ikke andre steder i verden. Men ved hjelp av deling av kunnskap, skal vi bidra!

NTNU i Ålesund hadde i oktober besøk av 30 forskere og studenter fra universitet og institutt fra land utenfor Europa, finansiert av EU programmet Erasmus+.

Hensikten er kompetansebygging på tvers av land og bransjer. Hvordan kan vi i Norge bruke vår kompetanse til å løse utfordringer i India, Nepal og Uganda?

For å få innsikt i norsk praksis besøkte de næringslivet i nærmiljøet; ÅRIM, Dyrøy betong, Fiskertrand Verft og museet ved Devoldfabrikken.

Viserektor Annik Magerholm Fet leder Circular Ocean prosjektet i Norge. Konferanse på Waterfront.  Foto: Inger Otterlei

 

Dette er måten vi jobber på:

1. Hvordan forbedre produksjonsprosessene?

Målet er en reinere produksjon og mye som kan gjøres med enkle grep. Hvordan redusere energibruken og materialbruken? Det betyr nesten automatisk mindre avfall og mindre utslipp.

I India er vann en viktig ressurs. Ved Indian Institute of Technology gjenvinnes vann fra laboratoriene ved at det renses gjennom sandfilter før det brukes på ny til dyrking av planter. Gjennom vårt prosjekt endres noen av laboratorieprosessene slik at vannet kan gjenbrukes direkte uten rensing. Da kan vannet gjenbrukes flere ganger.

2. Hva slags produkt skapes?

Her er vi ved samme problemstilling som min 20 år gamle doktoravhandling.

I en industriell produksjon må hele livsløpet til produkt og materialer være en del av planlegginga. Da må skipsverftet, bil- eller elektronikkprodusenten samarbeide godt med alle sine underleverandører også over landegrensene.

Det handler om å dele, det handler om gjenbruk.

Da snakker jeg sjølsagt ikke om å sende gammelt datautstyr til Afrika eller utrangerte skip til India. Ifølge Basel-konvensjonen er det ikke lov å sende forurensende skrap til den tredje verden.

Men dette har skjedd. Vesten har sendt utrangerte skip til India hvor folk jobber under forferdelige forhold med å hente ut restverdier.

Dette har ført til at vi nå har fått Hongkong-konvensjonen: Med hvert enkelt skip skal det følge informasjon om hvilke materialer som er brukt for å sikre riktig håndtering når båten skal skrapes eller resirkuleres. Det betyr at vestlige skipsdesignere blir utfordret på å legge en plan for slutthåndtering av skipet allerede på tegnebrettet.

3. Hvordan få miljøtankegang og -strategier til å bli en del av hverdagen til en bedrift?

Skal vi lykkes med det, må vi gå helt til topps. Mer bevisste bedriftsledere stiller andre krav til underleverandørene sine. Det er en økende etterspørsel etter gode løsninger. Det er slutt på kun å tenke profitt! Særlig gjelder det i vår del av verden, men det brer om seg. Stadig flere forstår at uten endringer, ødelegges ressursgrunnlaget vi skal leve av i framtida.

I Nepal ønsker de å eksportere kjøtt til Europa. Da kreves sertifikater som viser drift etter internasjonale standarder med fokus på miljø, kvalitet og sosialt ansvar. Det betyr samme krav i Nepal som i Norge.

4. Hvordan kan industribedrifter innrettes slik at de blir et gode for lokalsamfunnet?

Her kan vi godt ta en avstikker til Uganda. Til Afrikas spiskammer, Kampala og noen av nasjonalparkene i nærområdet. Disige små vann og frodig jungel med løver, sjiraffer, neshorn, flodhester og elefanter. Et stort mangfold av store og små dyr og insekter, noen av dem er de mest truede dyrearter i veden.

Og midt i dette har de funnet olje. De rike oljekildene ligger i den berømte Albertine Graben, omgitt av små landsbyer der folkene fortsatt lever i en annen tidsalder enn oss.

Selskapet som ønsker å bore etter oljen, lover vannrør i bytte. Får de legge oljerør gjennom parken, skal landsbykvinnene slippe å gå kilometervis for å hente vann fra kildene. God vanntilgang vil være en stor forbedring for beboerne, men det vannet de har tenkt å legge i rør, er forurenset allerede.

Hvordan skape løsninger som verden kan tåle? Kan vi bidra til at lokale bærekraftige samfunn kan overleve?

Generalsekretær i FN-sambandet, Anne Cathrine da Silva, understreket i en kronikk i Sunnmørsposten i høst viktigheten av at lokalsamfunnene må gjøre bærekraftige valg. Endringer må skje der mennesker lever.

Nye Ålesund har nettopp inngått samarbeid med FN om å bli en smart region i tråd med de globale bærekraftsmålene. Flere av målene handler om forbedringer som må skje i verdikjeden til produkter, altså utenfor regionens og Norges grenser for at effekten skal bli den beste. Nå på nyåret kommer noen av våre samarbeidspartnere fra Nepal, India og Uganda tilbake til NTNU i Ålesund for å lære mer om livsløpanalysemetoder og strategier for sirkulære og bærekraftige løsninger.

Med min mangeårige erfaring fra miljø- og bærekraftsprosjekter nasjonalt og internasjonalt, vil jeg bidra til å utvikle nødvendig kunnskap til å skape nye løsninger. NTNUs mangeårige visjon om kunnskap for en bedre verden går ikke av moten, tvert om så skal bærekraft settes i fokus for den kunnskapen vi skal utvikle for fremtiden.

Vi skal utvikle slik kunnskap ved NTNU i Ålesund.

Våre fokusområder vil være på hav, handel og helse og deres verdikjeder.