Kronikk om silda sin gytevandring:

«Hvorfor lytter ikke forskerne til fiskerne?»

Mer sild: Jan Andreas Johansen er en veteran i sunnmørsk fiskeri. Han mener at havforskerne underestimerer sildebestanden fordi de ikke tar høyde for endringer i silda sine gytevandringer, og slik overser sild som overvintrer i dypet vest i havet.  

Kronikkforfatter: Jan Andreas Johansen. 

Kronikk

Vinteren 2015 ble det med økonomisk bidrag fra bla. Norges Sildesalgslag, gjennomført et forskningstokt for å måle det nordlige gyteinnsiget til norsk vårgytende sild, den som i «gamle» dager ble kalt «storsilda». Toktstart var fra Ålesund 13. februar. Fartøyene skulle så mengdemåle silda på kystbankene nordover til sildas overvintringsområder i fjordene utenfor Tromsø.

I tillegg observerte fiskerne vinteren 2015 at det overvintret sild ute i havet utenfor Nordland og Troms, noe som ble bekreftet under det mye omtalte «Vendlatoktet» i februar 2016. «Vendla« målte da ca. 1.5 millioner tonn med sonar ute i havet, noe som senere ble manipulert ned til 59.000 tonn av Havforskningsinstituttets forskere.

Siden 2016 har en stadig større del av denne nordlige sildeovervintringen skjedd vest av Lofoten, ved Vøringsplatået. I vinter overvintret det ikke gammel gytesild i Tromsfjordene lenger.

I tillegg til overvintring vest av Lofoten har en økende del av silda som har beitet mellom Nord-Island og Jan Mayen i alle fall fra 2015, hatt overvintringsområde sentralt i Norskehavet og starta gytevandringen sin derfra.

Mer om fiskeri: Fiskebestandene vokser og nærmer seg 1970-nivå

Ringnotfisket på overvintringsområdet ute i Norskehavet høsten 2018, utviklet seg stort sett som de foregående årene, gode forekomster på de vanlige feltene sentralt i Norskehavet, bortsett fra en viss forandring i dybden på sildestimene.

Utover høsten rapporterte fiskerne om store stimer på dypet. Under kasting med not «skrapet» man bare på toppen av stimene. Likevel ble resultatet store kast. Fartøyene hadde ikke problem med å fiske kvotene sine.

På slutten av sesongen etter at planktonproduksjonen var over, «gikk» silda i dypet og forsvant. Denne utviklingen minnet meg om det vi registrerte i 50-åra. Silda stakk i dypet for å «spare» på fettet til gytevandringen.

Mellom jul og nyttår går så ringnotbåten «Endre Dyrøy» ut i Norskehavet for å ta sin restkvote. Skipperen uttalte i mediene at de tilbakela 1000 nautiske mil uten å registrere noe å kaste på. Legg merke til at fartøyet søkte etter stimer for notfiske.

Dette ble slått opp i Fiskeribladet. Havforskerne sa at det var ingen grunn til bekymring, når fiskeflåten starta sitt sildefiske etter nyttår og deltakelsen økte, ville nok silda «dukke» opp. Første uken i januar 2019 går så ringnotflåten ut med over 30 fartøy. Det ble søkt over store deler av Norskehavet og langs kysten, uten å finne nevneverdige forekomster for fiske med not!

Silda flåten fant, sto stort sett i tynne «slør» ved bunnen på 300 til 400 meters dyp, noe som resulterte i at en del av flåten la om til flytetrål. «Sildesløret« var så tynt at det tok flere «trålhal» for å fiske et brukbart kvantum. Størstedelen av innmeldt kvantum tatt i nord, er fisket med trål! Fangstene besto av relativ stor sild opp til 350 gram, med nær 20 prosent «førstegangsgytere» (i overkant av 200 gram).


Et lite lyspunkt for «notflåten» skjedde 18. januar, tre dager før fullmånen. Da samla «sildesløret» seg og var tilgjengelig for fiske med not. Det varte til noen dager etter fullmånen, så var det tilbake til spredt sild i dypet.

I løpet av januar og den første uken i februar var bildet stort sett det samme. Sild i begrensede mengder i slør på vandring i dypet fra vest av Lofoten sørover langs kysten, fiskerne begynte å bli bekymret for at noe alvorlig var skjedd med sildebestanden.

Så, skjer det noe på «Sunnmørsfeltene»! Fredag 8. og lørdag 9. februar, melder «seigarnsflåten» om «sildesyner» på Mebotnen ute på Storegga, silderegistreringer på ekkolodd, godt seifiske. Storseien «spyr» ut sild når den kommer over rullen. Det var mye kval i området og store mengder havsule. Dette var sild som kom direkte fra vest i havet, ikke nordfra over kystbankene. For meg var dette som å være tilbake på 50-tallet. Historien gjentar seg.

I 50-åra kalte Finn Devold dette for «forløpere». Hans teorier, basert på fiskernes og egne observasjoner, gikk alltid ut på ut silda «tar» land på full- eller nymåne!

Lørdag 16. februar, kommer så flåten i fangst på feltene utenfor Griptaren og Buagrunnen. Første døgnet ble det innmeldt 10.000 tonn (ca. 100.000 hl). Og det gode fisket fortsetter.

Disse fangstene består av et helt annet sortiment enn det som er fisket tidligere i vinter, i det nordlige innsiget. Dette er stor sild, med høy rognprosent, 22 prosent, mellom 7 og 8 prosent fettinnhold og ikke minst, betydelig lavere prosent av den minste størrelsen, hovedinnholdet under 5 prosent.

Mottaksanleggene uttaler at denne sildesorten har de ikke mottatt før i vinter. Silda som ble levert før innsiget fra vest i havet, ble målt til 16 prosent rogn og 14 prosent fettinnhold.

Til tross for grundig informasjon fra både fiskerne og industrien over flere år om den vestlige innvandringen av gytesild er våre sildeforskere sterkt uenige i at det foregår gytevandring fra både et nordlig og et vestlig overvintringsområde.

Havforskningsinstituttet har siden vinteren 2015 starta gytetoktet før det vestlige innsiget har truffet Storegga. Derfor har forskningsfartøyene kun dekket silda som har overvintret i nord. At det vestlige innsiget ikke er blitt dekket, har over flere år ført til underestimering av bestanden, med alvorlige konsekvenser for hele sildenæringen. Det var blant annet dette «sildesaken» handlet om i 2015–2016.

Nesvik til årsmøtet i Fiskebåt

– Fiskeriene må skape flere arbeidsplasser

– Jeg vil bli husket som den fiskeriministeren som hentet råstoff tilbake til Norge og som skaffet flere arbeidsplasser i Norge, var beskjeden fra fiskeriminister Harald Tom Nesvik til årsmøtet i Fiskebåt.


For dem som kjenner sildehistorien og vet om den store respekten Havforskningsinstituttet nøt blant sildefiskerne og kystens folk på 50- og 60- tallet, er utviklingen de senere årene tragisk. Det er nå avgjørende for Havforskningsinstituttets troverdighet og legitimitet at instituttet igjen begynner å lytte til sildefiskerne.

Som ung opplevde jeg hvordan Finn Devold samla de fremste sildeskipperne til diskusjon om innsiget i vår egen finstue i Ålesund hver vinter. Kontrasten til dagens havforskeres arrogante holdning er sjokkerende og en stor tragedie for kvaliteten i forskningen.

Vel, man oppnådde høsten 2018 etter flere forsøk, et lite gjennomslag mht. forskningsmetodene av makrellbestanden og dens utvikling. Resultatet medførte et vedtak i HI. om å be ICES gjennomføre en ekstraordinær metoderevisjon som så vidt jeg vet fremdeles foregår. Jeg ser med spenning fram til resultatet.

Det er på tide å gjennomføre en metoderevisjon når det gjelder hele den pelagiske fiskeriforskningen i Norge, situasjonen er minst like alvorlig for makrell og lodde. En samla næring må tørre å ta et oppgjør med Havforskningsinstituttet. Ethvert forsøk fra fiskerne på å stille konstruktive merknader til Havforskningsinstituttets forskningsmetoder de senere åren er så å si blitt blankt avvist.

Med Havforskningsinstituttets arrogante holdning til de virkelige silde- og makrellekspertene på havet og i mottaksanleggene går vi nå med lukkede øyne inn i den blå revolusjonen som skal sørge for «lys i husan» på Norskekysten fremover.

Jan Andreas Johansen
Ålesund

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.