«Tegnspråk er ikke et hjelpemiddel, men et språk»

Det er skrikende mangel på tegnspråklærere. Vi trenger et tegnspråkløft! Vi trenger at Norge satser på utdanning av tegnspråklærere, da en utdanning primært for de med tegnspråk som førstespråk.

Tove Glomset, Norges døveforbund
Kronikk

Du trodde kanskje, som så mange andre, at norsk tegnspråk er et slags kommunikasjons- hjelpemiddel? At det er en slags kommunikasjon man satser på når barnet blir hengende etter i talespråkutviklingen på grunn av lite eller manglende hørsel? Et spesialpedagogisk tiltak?

Så feil kan man altså ta.

Visste du at de fleste tegnspråklige i Norge er hørende? De er gjerne barn av døve foreldre, eller yngre søsken av døve, og tegnspråk er deres førstespråk. Disse barna vokser opp som tospråklige, på lik linje med døve og hørselshemmede barn som får tilgang til både norsk tegnspråk og norsk fra tidlig alder.

Du tenker kanskje at i dagens samfunn får de fleste døve barn en eller annen form for hørsel, via høreapparater eller høreimplantat/cochlea implantat. Akkurat det har du rett i. Kanskje er du til og med en av de som har prata med en døvfødt som bruker hørselstekniske hjelpemidler?


Gjør konsertopplevelsen tilgjengelig for flere

Ved bruk av tegnspråk utvider tolker konsertopplevelsen til også å gjelde døve og hørselshemmede på Jugendfest.


Kanskje dere attpåtil prata i en halvtime før du ble gjort oppmerksom på at vedkommende var døv, og hadde teknisk «hørsel»? Selvsagt ble du imponert over dagens teknologi! Vedkommende «lurte» deg jo trill rundt, og hørte alt du sa uten problemer.

Kanskje var vedkommende en racer i munnavlesning? Eller dere prata et sted der det var minimalt med bakgrunnsstøy? Kanskje var din samtalepartner en ekspert i å «tolke», drive sannsynlighetsberegning, og var heldig som «traff» riktig på det dere snakka om.

Kanskje var det han som styrte samtalen slik at det ble lettere for ham å «lure» deg? Kanskje svarte han litt ja og nei i hytt og pine de få gangene han ikke oppfatta? Du la mest sannsynlig ikke merke til det. Folk kan jo være litt ukonsentrerte i blant.


Halvparten av engelsklærerne i grunnskolen har ikke nok kompetanse

Langt færre engelsklærere i grunnskolen oppfyller kompetansekravene enn de som underviser i norsk og matematikk. Det er blant funnene i en ny rapport.


Du får kanskje vite at vedkommende også har tegnspråk som språk. «Wow, så kult», tenker du. «Han har sikkert døve venner han kan bruke tegnspråk sammen med». «Han virker jo så velfungerende at han i grunnen ikke trenger tegnspråk for sin egen del».

Velfungerende? Kjenner du vedkommende så godt at du kan vurdere om han er «velfungerende» eller ei? Ah, du vurderer ham basert på hvor «normal» han virker? Døve/hørselshemmede er vel snart de eneste som kun blir vurdert ut fra talespråket hvorvidt de er velfungerende eller ei. Er det altså hvilket språk man snakker som avgjør graden av velfungerthet?

Tegnspråk hemmer ikke talespråk

Hørende foreldre som får døve eller hørselshemmede barn, stilles overfor mange store spørsmål, fra mange ulike bidragsytere. Da høreimplantat (CI) var noe som ble operert inn hos de fleste døvfødte barn, fikk foreldrene beskjed om å glemme alt som het tegnspråk. Her skulle det kun holdes fokus på talespråk.

Man var redd for at tegnspråk skulle hemme talen. Etter hvert viste forskningsresultater at tegnspråk ikke hemmer tale, heller tvert i mot.


Hundrevis av lærere i Møre og Romsdal mangler kompetanse

I Møre og Romsdal mangler en av fire matematikklærere tilstrekkelig fordypning. Det samme gjelder en av tre engelsklærere, og en av fem norsklærere. 


Et barn er heller ikke bare en «språkmaskin». Et barn er et lite menneske som en dag skal bli stor, og som skal kunne leve som fullverdig borger av samfunnet. Den psykiske helsen må også ivaretas. Nyere forskning viser at de barna med CI som har både tegnspråk og norsk som sine språk, generelt sett har bedre psykisk helse enn de som kun kan norsk.

Akkurat det er et stort og omfattende tema som krever en helt ny tekst, men det handler grovt sett om å ha minst ett språk der man kan kommunisere helt uanstrengt. Dessuten gir tegnspråkinnlæring en ekstra omgangskrets der tegnspråk er normalt, og der man føler seg som et fullverdig medlem med det det innebærer av identitetsutvikling og positivt selvbilde.

Viktig førstespråkskompetanse

Plutselig er barnet klar for å starte i barnehagen. Mange foreldre velger en tegnspråklig eller tospråklig språkkode for sine barn. De aller fleste av disse får opplæring i tegnspråk på kurs i regi av Statped. De skal jo lære seg tegnspråk, for det skal bli et av de to språkene familien skal bruke. Her gjelder det å henge med i svingene, for plutselig er barnet flinkere enn mamma og pappa i tegnspråk.


Hørsel

Trenger CI-opererte å lære tegnspråk?

For en tid tilbake sendte TV2 programserien «Ut av stillheten». Programmene fulgte seks hørselshemmede personer som i løpet av serien fikk operert inn et såkalt cochleaimplantat, vanligvis forkortet til CI.


Også det hørende barnet med døve foreldre skal starte i barnehagen. Her er barnet tidlig ute språklig. Barnet har fått både tegnspråk og norsk fra første dag.

Barnehager med tegnspråklige miljø finnes det lite av her i Norge, så de fleste må gå på barnehager der det ikke finnes tegnspråkkompetanse. Kommunen får kniven på strupen, og må sette inn en med denne kompetansen kjappere enn kjappest! De vil selvsagt ha en hørende som kan tegnspråk, for det blir jo kanskje vanskelig å samarbeide med en døv ansatt i barnehagen?

Noen har hørt om en som har gått på tegnspråkkurs. Hun bør oppfordres til å søke. Barnehagen får flere søkere. En døv med førstespråkskompetanse i tegnspråk, men uten barnehagelærerutdanning (og nei, vedkommende kan ikke å «snakke», så det går jo ikke…) og fem andre søkere, hvorav tre av dem har gått på tegnspråkkurs i til sammen 24 timer.

Den ene har til og med 30 studiepoeng i norsk tegnspråk, så her er det bare å puste lettet ut og rope hurra! Det er riktignok et par år siden hun tok utdanningen, men det så jo ut som hun kunne tegnspråk godt. Ikke det at de som vurderte hvem de skulle ansette kunne tegnspråk, men de så jo at hun brukte noen tegn.

Hvor mange timer i uka ansetter man vedkommende? Seks timer i uka burde vel holde med tegnspråkundervisning? Det hørende barnet med døve foreldre kan jo tegnspråk fra før, og det døve barnet har høreapparater og CI, og prater godt talespråk. Ikke behov for mer enn noen timer i uka med opplæring.

Sa du «opplæring»? Ikke ante jeg at man driver systematisk norskopplæring i norske barnehager heller? Er det ikke slik at barna blir eksponerte for det norske språket i et naturlig språkmiljø i barnehagen, og utvikler sin begrepsforståelse på den måten? Hvorfor tenker vi at det skulle være annerledes for tegnspråklige barn?

Hvorfor ikke ansette den døve på full tid i barnehagen? Da ville det tegnspråklige barnet i det minste ha en person å kommunisere uanstrengt med. Dessuten ville de ansatte økt sin språklige kompetanse, fordi de ville lært seg tegn underveis. Samarbeid mellom døve og hørende er ikke noe problem så lenge man legger velviljen til, og ser at det øker alle de ansattes kompetanse i å møte, og kommunisere med tegnspråklige. Bedrifter med døve ansatte har forøvrig rett på gratis tegnspråktolk under møter og ellers ved behov.

Så var det skolen da. En ny kamp for å få tegnspråkkompetanse inn i elevens hverdag. I grunnskolen er kravet for å undervise i et fag, at du har studert det i et halvt år.

Man er jo såpass vidsynt at man sidestiller norsk og tegnspråk. 30 studiepoeng for å undervise i norsk, og 30 studiepoeng for å undervise i tegnspråk.

Hvilken norsklærer starta på scratch da han begynte på sitt 30 studiepoengs-studie? Rekk opp hånda de foreldre som ville godtatt at en russisk lærer som ikke kunne norsk før han starta på 30 studiepoeng, så fikk undervise i norsk på skolen? Det var det jeg tenkte. Alle er vel enige i at den tanken ikke er holdbar.

Vel, dette må tegnspråklige barn og deres foreldre godta. Kravet for å undervise i tegnspråk i grunnskolen må være førstespråkskompetanse + 30 studiepoeng. Kun da blir det rettferdig sammenligna med norsk i skolen.

Et stort problem er at den tegnspråkkompetansen vi trenger her i Norge, finnes det ikke nok av. Det er skrikende mangel på tegnspråklærere. Vi trenger et tegnspråkløft! Vi trenger at Norge satser på utdanning av tegnspråklærere, da en utdanning primært for de med tegnspråk som førstespråk.

Hører dere politikere?!

Dette koster, men det blir innspart på sikt. Færre barn får psykiske vansker senere i livet, og de står sterkere rusta til å ta seg høyere utdanning fordi de har mulighet til å bruke tegnspråktolk. Det er godt å slippe å bruke opp all energien på å oppfatte, for under utdanning trenger man selvsagt også energi til å forstå hva som formidles.

Å kunne være ute i jobb er viktig for selvfølelsen, og med tegnspråkutdanning for døve, får man også flere døve ut i jobb. Det er en kjensgjerning at mange døve sliter med å komme seg ut i arbeidslivet, fordi arbeidsgivere vet for lite om det å ha en døv ansatt. Det kan vi snu til en vinn-vinn-situasjon: Voksne døve tar utdanning og gjør tegnspråklige barn språklig gode, slik at de igjen får seg utdanning og jobb. Neppe et minus for statskassa.

I 10. klasse skal de tegnspråklige barna ta eksamen i tegnspråk. Kravene er like høye som ved eksamen i norsk. De må kunne språket flytende. I tillegg til å kunne språket flytende, må de ha kunnskaper om språket sitt. De må kunne forklare grammatiske begreper, akkurat som i norsk.

Da må de ha fullt kompetente lærere, akkurat som det forventes at lærere er i alle andre fag i skolen!

Tilrettelegg for gode tegnspråkmiljøer!

Et stort og vanskelig problem er mangelen på et tegnspråkmiljø. Barn skal kunne bruke språk i naturlige språkmiljøer. Slik det er i dag, så er tegnspråklige elever spredt rundt på forskjellige skoler. Nærskoleprinsippet står sterkt. Det bør være et krav at kommunene jobber for å gi muligheter for et samla skoletilbud for tegnspråklige elever, både kommunalt og interkommunalt.

Alle forstår at barn skal kommunisere med hverandre, at de skal lære sosiale spilleregler av hverandre. Slike ting er enormt viktig for et barns psykososiale utvikling.

Den sosiale biten i skolen danner grunnlaget for all læring. Når eleven mister store deler av det naturlige sosiale samspillet fordi mye av den «uviktige» kommunikasjonen forsvinner, så påvirker dette både faglig nivå og trivsel på skolen.

Foreldrenes kamp

Vi som jobber med tegnspråklige elever blir jevnlig kontaktet av fortvilte foreldre som ikke når igjennom hos politikere og byråkrater. «Vi har dessverre ikke kompetansen i kommunen, så derfor bør dere ikke velge tegnspråk som fag i skolen. Dere kan heller velge § 5-1, spesialundervisning, for der kan vi kanskje skaffe noen som kan hjelpe». Dette er det vanlige mantraet.

Velg § 2-6 (tegnspråk) allikevel. Hvis kommunen ikke har kompetansen som kreves, så må de skaffe den. Fylkesmannen må få beskjed om at kommunene ikke klarer å gi den undervisningen elevene har krav på, og staten må på banen. Det MÅ bevilges penger til et kraftig tegnspråkløft! Hvis ikke, så vil en hel generasjon døve og hørselshemmede barn lide for det. Staten må ta ansvar NÅ!

Tove Glomset
Norges Døveforbund

Har du noe på hjertet? Send et innlegg til debatt@smp.no