Foto: Illustrasjonsfoto

Kronikk

«Norsk fiskerinæring og arbeidsplassar på kysten vert sett i spel»

Fiskerinæringa er ein av dei viktigaste årsakene til at det bur folk langs norskekysten. Siste publiserte ringverknadsanalyse viser at kvar fiskar i Noreg i gjennomsnitt gir arbeid til 7,14 andre.

I den nye klimaplanen går regjeringa inn for å auke CO₂-avgifta til 2.000 kroner per tonn i 2030, mot 590 kroner i dag.

Eit historisk taktskifte i norsk klimapolitikk kan verte eit taktskifte i norsk fiskeri. Det er ei gryande uro for kva konsekvensane av auka CO₂-avgift har for fiskeflåten og norsk fiskerinæring, og om fiskeflåten kan tilpasse seg endringane raskt nok.

Norskfanga fisk gir blant dei lågaste CO₂-avtrykka av alle typar mat. Dersom drivstoffprisen aukar så mykje som klimameldinga tilseier, er det mange typar fiske som ikkje lenger er lønsame. Fiske etter desse artane vil måtte erstattast av andre matvarer som ikkje har like lågt CO₂-avtrykk. Effekten av denne klimapolitikken kan føre til at CO₂-forbruket vert drive opp og ikkje ned. Denne konsekvensen er det viktig å greie ut før endringane eventuelt vert vedtekne.



Det er også viktig at Noreg ikkje einsidig innfører slike løysingar. Konkurransevilkåra må vere så like som mogeleg for dei nasjonane som opererer i same marknad. Ein vil også kunne risikere å oppmuntre fiskarane til å legge om drifta slik at dei kan fylle drivstoff i kringliggande land. Skjer det, kan også fisken verte landa i utanlandske hamner, der mannskapsbytte skjer, og der ein handlar utstyr og forsyningar. Dette vil true kystdistrikta i Noreg som i dag lever godt av at fiskerinæringa.

Ved utgangen av 2019 var det 11.054 fiskarar i Noreg og med ringverknadsfaktoren på 7,14 gir dei arbeid til om lag 80.000 menneske. Og eksportverdien av norsk villfanga fisk er godt over 30 milliardar kroner. Dette viser kor viktig norsk fiskerinæring er for busetting langs norskekysten og for norsk økonomi.

Rammene – lovverket, forskriftene, reguleringane og avgiftene – som avgjer kven, kvar og korleis fiskerinæringa vår skal vere, er kompliserte og har vorte til over lang tid. Sysselsettingseffekten, eksportverdien og lønsemda i næringa viser likevel at rammeverket med nokre få unntak er godt. Det er derfor ei forventing om at dei som har makt til å endre rammene, set seg inn i kva dei styrer med før dei endrar det som verkar. Endringar fatta på grunnlag av avgrensa kompetanse, kan få dramatiske følgjer.


Fiskeri: To kommunar på Sunnmøre har den største verdiskapinga i landet

I ein fersk rapport får vi svar på kva fiskerinæringa betyr økonomisk i dei ulike fylka. Møre og Romsdal er størst på mange område.


Medan fiskarane prøver å fordøye regjeringa si kvotemelding og grundar på om dei skal tilpasse seg den nye kvotemeldinga, kjem det ei Stortingsmelding (Klimaplan for 2021-2030). Fiskeri er så vidt nemnt utan at nokon vert klok av det. Det meldinga likevel legg opp til er auke i CO₂- avgifta og fjerning av refusjon for norske fiskebåtar. Dette vil innebere ein ekstrakostnad gradvis trappa opp til kr 5,32 pr. liter drivstoff i 2030.


Kvotemeldingen vedtatt

Høyre, KrF og Venstre fikk torsdag flertall for en ny kvotemelding for fiskeriet sammen med Frp.


Gjeldande regelverk fører til at båtar vert bygde høgare og breiare enn dei er lange, med stabilitet i grenseland og elendig framdriftsøkonomi som resultat. Dynamikken i eksisterande heimelslengderegulering vert gjort statisk slik at ein fiskar med ein båt på X meter for all framtid må ha ein båt på X meter. I tillegg vert det presisert frå høgaste hald at kvotesystemet (forholdet mellom grunnkvote, strukturkvote og tilbakefall) er høgst usikkert og at dei kan endra dagens system kva tid dei måtte finne det for godt og korleis dei måtte ynskje det. Dette fører til at bankar, reiarar og fiskarar ikkje veit noko som helst om framtida. Planar om nybygg vert no lagde på is, og bankane lurer på om dei torer å låne pengar til næringa.

Kva vil så resultatet av dette vere – «Kvotemeldinga» og «Klimaplanen»? Har dei som står bak meldinga planar om å strukturere næringa, slik at det berre er nokre få superbåtar att? Dersom ein ynskjer at norsk fiskeri skal organiserast på ein sånn måte, må alle unge, satsande fiskarar få greie på det no, slik at dei kan ta med i vurderingane sine kva vilkår som gjeld i framtida.

Dersom ein verkeleg ynskjer omstilling er det fleire metodar ein kan nytte for å få til dette. Ein kan i ytterpunkta nytte «gulrot» eller «pisk». Her har den borgarlege regjeringa valt å nytte pisk utan at dei heilt skjønar konsekvensane.


God økonomi i reiarlaga er naudsynt for at dei sjølve skal kunne drive innovasjon og utvikling. Fjernar, eller reduserer ein lønsemda, forsvinn også evna til å vere med på utvikling av ny og utsleppsvenleg teknologi. Reiarlaga er i dag svært fokuserte på å redusere energibruken og er sjølve sterke drivarar for betre drivstofføkonomi og reduserte utslepp. Ved å nytte «pisk- metoden» vil resultatet truleg verte det motsette av regjeringa sin intensjon.

Dei folkevalde må sette seg inn i problemstillingane og konsekvensane og hindre endringar som vil få svært negativ innverknad på busetting og næringsverksemd på kysten.

Det kan ikkje førast ein politikk som set 80.000 arbeidsplassar knytt til norsk fiskerinæring i spel og i tillegg truar, direkte og indirekte, arbeidsplassar knytt til kystfart.


Leserinnlegg:

«Kampen om fisken er ikke over»

Stortinget har nettopp behandla riksrevisjonens gjennomgang av norsk fiskeriforvaltning.


-------------------------------------------

Har du noko på hjartet? Send eit innlegg til meninger@smp.no.

Her finn du alt meiningsstoffet på smp.no!