Når kalenderen viser 8. mars og Kvinnedagen blir markert, er det en passende anledning til å sette søkelyset lokalt i vårt eget fylke. Hvordan står det til her hos oss? Er vi i Møre og Romsdal der vi ønsker når det gjelder like muligheter og rettigheter for gutter og jenter, kvinner og menn? Er vi likestilte?

Når media tar opp dette spørsmålet blir vi meddelt forskjellige synspunkter fra ulike personer. Svarene er oftest farget av den enkeltes erfaringer og syn på saken. Og det kan så absolutt være interessant nok. Men vi må være klar over at det gjerne er «svogerforskning» som bedrives. Svogerforskning defineres som usystematiske observasjoner og generaliseringer basert på egen omgangskrets. Denne type forskning kan gi helt andre svar og føre oss på helt andre vidder enn statistikk og faglige analyser.

Utfordring

Svogerforskning er ikke godt nok grunnlag hvis vi virkelig ønsker å finne ut hvordan det står til med kjønnslikestillinga i Møre og Romsdal. Vi må gå til fakta. Statistisk sentralbyrå undersøker årlig alle landets kommuner og måler graden av kjønnslikestilling ut fra ulike sammenlignbare indikatorer. På den måten får vi en indeks for likestilling som viser i hvilken grad det foreligger likheter og forskjeller mellom kvinner og menn.

Møre og Romsdal ser ut til å være et fylke for unge voksne menn. I forhold til antall menn i alderen 20 – 39 år, bor her færre kvinner enn i resten av landet. Vi har en stor utfordring i at våre unge jenter forlater Møre og Romsdal for aldri å flytte tilbake. Hva er det de flytter fra?

Mannsdominert

Indeksen for likestilling viser at kvinnene i Møre og Romsdal er blant de minst likestilte i Norge. Jentene våre forlater et fylke der kvinner gjennomsnittlig bare tjener 63,3 % av det mennene tjener. Et fylke der næringslivet er mannsdominert, og kvinnene i stor grad velger å arbeide deltid i typiske kvinneyrker innen offentlig sektor. Der det stort sett er mannlige ledere. Og der de tradisjonelle kjønnsrollene ser ut til å reproduseres til nyere generasjoner gjennom ungdommenes skolevalg. Er det dette Møre og Romsdal de unge kvinnene ikke ønsker å komme tilbake til?

Dårligst

Kvinner i Møre og Romsdal tjener mye dårligere enn menn. Og lønnsforskjellen mellom kjønn her hos oss er større enn i resten av landet. Siste fylkesstatistikk viser at gjennomsnittlig bruttoinntekt for kvinner i Møre og Romsdal bare er 63,3 prosent av den gjennomsnittlige bruttoinntekta til menn. Selv om trenden de siste åra går mot mindre inntektsforskjeller, er fortsatt forskjellen på hva kvinner tjener i forhold til menn, svært stor. Statistikk for kjønnslikestilling viser at Møre og Romsdal skårer aller dårligst på forholdet mellom menn og kvinners deltidsarbeid. I 2011 var det 43,1 prosent av kvinnene i fylket vårt som jobbet deltid.

I Møre og Romsdal jobber kvinnene i tradisjonelle kvinneyrker og mennene i tradisjonelle mannsyrker. Andre fylker har en mer kjønnsbalansert næringsstruktur enn Møre og Romsdal. Hos oss jobber de fleste i ei nærning som enten er kvinnedominert eller mannsdominert. Få fylker har skjevere kjønnsfordeling enn oss innafor privat sektor. 40 % av mennene i fylket vårt har arbeid innafor sekundærnæringene, mens offentlig sektor er den viktigste arbeidsplassen for kvinnene.

Velger

Lite og ingenting tyder på at dette vil endre seg uten videre. Yrkesvalgene ser ut til å forbli kjønnsbestemte. Det viser kjønnsbalansen i undervisningsprogramma på våre videregående skoler. Gutter og jenter velger like tradisjonelt som tidligere. Forskjellene segmenteres i overskuelig framtid.

Det fødes færre barn i Møre og Romsdal. Kvinnene føder like mange barn som før, men det hjelper ikke. Vi har ikke mange nok kvinner til å forhindre at tallet på nyfødte går ned. Med utgangspunkt i dette kan en lett mane fram et scenarium der Møre og Romsdal rett og slett blir avfolket. Møringen dør ut.

Mål

Nå har vi heldigvis tilflytting utenfra, som gjør at folketallet kan balanseres i pluss. Møre og Romsdal er blant de fylka som har størst innenlands flyttetap. Men for flesteparten av kommunene våre er det innvandringa utenfra som forhindrer en dramatisk nedgang i folketallet. Og vi får en skjevfordeling. De unge jentene våre flytter ut fra fylket og kommer ikke tilbake, mens arbeidsinnvandringa fra utlandet i stor grad består av menn. Dette er også en del av forklaringa på kvinneunderskuddet.

Spørsmålet er, om vi synes dette er en utvikling vi er tjent med. Når vi legger svogerforskninga til side og tar innover oss den virkeligheten tallas tale beskriver, mener vi da at noe bør gjøres for å få til endring? Kan vi enes om mål der vi sammen ønsker bedre kjønnslikestillingen i Møre og Romsdal? Kan vi sammen ta ansvar, starte en konstruktiv dialog og iverksette nødvendige virkemidler for å skape en ny utvikling for framtidas Møre og Romsdal?

Les Greta Kvalsviks KRONIKK: Tid for å kaste korsetta, 200 år etter Camilla Collett