I sin tale til FNs sikkerhetsråd 5. april, påpekte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj med rette at målet til FN er å skape fred, og hvis organisasjonen ikke kan gjøre det, må den reformere seg selv.
Som mange har fastslått i løpet av de siste tiårene, trenger beslutningsprosessene til verdensorganisasjonen en drastisk overhaling, siden de har vært uendret i 75 år.
Sakte, men sikkert
Siden Freden i Westfalen i 1648, har det internasjonale samfunnet og regelverket utviklet seg i med ujevne mellomrom. Da etablerte man den eksklusive suvereniteten til hver stat, selve kjernen i all internasjonal rett.
Det neste store skrittet var Wienerkongressen i 1815, etter Napoleonskrigene. Den gav oss Den europeiske konserten, et rammeverk for å opprettholde freden i Europa.
Ingen av disse skapte et sekretariat, men snarere en samling internasjonale retter og skikker hvordan land bør respektere hverandre og samarbeide diplomatisk for å løse uenigheter.
Permanent diplomati
Det første internasjonale organet med eget sekretariat var Den Interparlamentariske Union, IPU, etablert i 1889 som et forum for dialog og fred mellom verdens parlamenter. Den eksisterer i dag, med eget sekretariat i Genève. På en måte kan vi kalle det FN versjon 1.0.
I løpet av denne tiden ble mange nye internasjonale organer opprettet for å håndtere konkrete internasjonale utfordringer, som Den universelle postunionen (1874) og Den internasjonale telegrafunionen (1865). De fire Genèvekonvensjonene ble også utarbeidet og vedtatt i perioden mellom 1864 og 1949.
Omtrent 30 år senere i Genève ble Folkeforbundet opprettet i 1920, som i stor grad var grunnlaget for det FN vi har i dag. Det ble FN 2.0
Wilsons 14 punkter
Ideen om et slikt verdensorgan var imidlertid langt fra ny, og Immanuel Kant foreslo det allerede i 1795. USAs president Woodrow Wilson, med sine 14 punkter etter Den første verdenskrig, var personen som fullførte disse tankene og fikk Nobels fredspris for det.
De seirende stormaktene ble dets Råd, tilsvarende dagens Sikkerhetsråd, men uten USA, som aldri ble med. I Rådet satt Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan permanent, og senere Tyskland også. I tillegg var der først, fire, så seks og til slutt ni roterende medlemmer.
På det meste hadde Folkeforbundet bare 58 medlemsland, som møtes i en Generalforsamling. Dermed var organisasjonen ikke i stand til å implementere effektive handelssanksjoner mot stater som angrep andre land, dets viktigste verktøy for å forhindre krig.
På mange måter var Folkeforbundet en suksess med å legge til rette for tettere internasjonale relasjoner og forhindre mange små kriger. Organisasjonen mislyktes dog i sin største utfordring, å forhindre utbruddet av Den andre verdenskrig.
Skal vi sjå passivt på bombinga av sivile?
Seierherrene bestemmer igjen
Ved å bygge på den seirende krigskoalisjonen med samme navn, ble De forente nasjoner det nye knutepunktet for internasjonalt diplomati og samarbeid etter Den andre verdenskrig. Igjen ble de allierte seierherrene, som i Folkeforbundet, garantistene for fred. Denne gang var det Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA som fikk permanente seter og vetorett i det nye Sikkerhetsrådet.
Å påstå at vetomaktene alltid har handlet i de beste intensjoner for fred og dialog, ville være en grov overdrivelse. Listen er lang, men inkluderer Suez-krisen startet av Frankrike og Storbritannia, okkupasjonen av Tibet og den militære oppbyggingen i Sør-Kinahavet av Kina, USAs invasjon av Irak og den russiske invasjonen av Ukraina. Dette er bare noen få eksempler på overtredelser av freden.
Etter Den andre verdenskrig måtte noen kompromisser og pragmatiske løsninger inngås for virkelig sikre at De forente nasjoner ble et verdensorgan der alle land deltok. Derfor fikk man vetoretten og permanente medlemmer i Sikkerhetsrådet.
Avhengig av hverandre
Nå, med slutten av Den kalde krigen og fremveksten av globaliseringen, som har skapt en sammenkoblet og gjensidig avhengig verden – ikke ulikt Kull- og stålunionen i Europa, forløperen til EU etter Den andre verdenskrig – er tiden inne for å omorganisere FN igjen til versjon 4.0.
Etter mitt syn har FN og dets mange underorganisasjoner og fond vært en suksess, men er langt fra perfekt. Derfor er det en kontinuerlig prosess på gang med å forberede selve organisasjonen, men hvordan den blir ledet politisk har vært uendret siden 1945.
Som president Zelenskyj foreslo, kan dette gjøres ved å oppløse FNs sikkerhetsråd og la organisasjonens øverste makt og myndighet ligge hos Generalforsamlingen.
Samtidig kan den daglige driften av organisasjonen håndteres gjennom et nytt valgt råd, hvor Generalforsamlingens demokratiske prosedyrer og regler gjelder og ingen har vetorett.
Vi må alle anerkjenne, ikke minst vetomaktene, at nye tider krever nye tiltak og nå må vi etablere en virkelig demokratisk verdensorganisasjon som speiler verdensbefolkningens vilje. Da kan vi forhåpentligvis avslutte alle kriger og etablere fred, demokrati og velstand for alle nasjoner for all tid.
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.