Landsbyen Tantura hadde 1700 innbyggere og lå på kysten sør for Haifa. I likhet med mer enn 400 palestinske landsbyer i staten Israel er Tantura borte. Den ble lagt i grus for å hindre at flyktningene vendte tilbake til sine hjem. I dag er Tantura blitt det populære badestedet Dor, ei nydelig strand med tilhørende hoteller, der du kan nyte sola og Middelhavet. Men under parkeringsplassen er det en massegrav med mer enn 200 palestinere.

Injuriesøksmål

Soldatene gjennomførte drapene i to omganger. Etter at innbyggerne overga seg, gikk soldatene rundt og hevnet sine falne medsoldater ved å drepe de landsbyboerne de fant. Da dette ble stoppet ble menn skilt fra kvinner og barn. Mer enn 100 gutter og menn ble ført ned til stranden der de etter forhør ble henrettet. Et israelsk øyenvitne som var med på å legge de drepte i massegrav sa han talte 230 lik. Massegraven blir anslått å være 35 meter lang og 4 meter bred.

Ma’ariv, en av de største avisene i Israel, publiserte i 2000 en artikkel om massakren, basert på en masteroppgave av den israelske studenten Teddy Katz. Han dokumenterte sine funn ved intervjuer med 20 arabiske og 20 israelske øyenvitner. Mine tall er hentet derfra.

Det ble reist injuriesøksmål mot Katz av tidligere soldater fra Alexandroni-brigaden. Under knallhardt press trakk Katz først tilbake alle sine påstander om massakre. Han angret seg noen timer seinere, men dommeren avviste dette, og saken ble lagt vekk uten at de 60 timene med lydbåndopptak av intervjuene ble lagt fram for retten. Katz ble i pressen fordømt for å ha funnet på det hele av ideologiske grunner. Han fikk ingen støtte fra Universitetet i Haifa, til tross for beste karakter på masteroppgaven.

Den israelske historikeren Ilan Pappe forsvarte Katz i 2000. Den engelske journalisten Jonathan Cook, bosatt i Nasaret, skrev om Tantura i forbindelse med en minnemarkering i 2015.

Men først og fremst har fortellingen blitt fortalt av palestinere. Det finnes skriftlige kilder om massakren fra 1950 og framover, basert på øyenvitner og memoarer. Øyenvitneskildringer skrevet ned av Haj Muhammad Nimr al-Khatib, en muslimsk geistlig fra Tantura, ble oversatt til hebraisk i 1954 av den israelske hæren. Etter oppstyret som fulgte publiseringen av masteroppgaven til Katz, ble mange overlevende fra Tantura intervjuet i Damaskus, der de har bodd som flyktninger siden de ble fordrevet. De forteller den samme historien.

Den israelske historikeren Ilan Pappe forsvarte Katz i 2000. Den engelske journalisten Jonathan Cook, bosatt i Nasaret, skrev om Tantura i forbindelse med en minnemarkering i 2015.

Men først og fremst har fortellingen blitt fortalt av palestinere. Det finnes skriftlige kilder om massakren fra 1950 og framover, basert på øyenvitner og memoarer. Øyenvitneskildringer skrevet ned av Haj Muhammad Nimr al-Khatib, en muslimsk geistlig fra Tantura, ble oversatt til hebraisk i 1954 av den israelske hæren. Etter oppstyret som fulgte publiseringen av masteroppgaven til Katz, ble mange overlevende fra Tantura intervjuet i Damaskus, der de har bodd som flyktninger siden de ble fordrevet. De forteller den samme historien.

Ny dokumentarfilm

Al-Nakba har blitt fornektet og fortellingene om Tantura har vært omtalt som falskneri av mainstream akademia og presse i Israel. Så seint som i 2020 kom det amerikanske nettstedet Committee for Accuracy in Middle East Reporting med en fullstendig avvisning av påstanden om massakren i Tantura.

Men i januar i år ble dokumentarfilmen «Tantura» av jødiske Alon Schwartz vist på Sundance Film Festival i USA. Nå er det ikke lenger mulig å benekte hva som skjedde. Lyden fra de over 20 år gamle intervjuene til Teddy Katz levner ingen tvil. Det er sterkt når en av soldatene omtaler seg selv slik: «Jeg var en morder, jeg tok ikke fanger».

Filmen har selvfølgelig fått stor oppmerksomhet i Israel. Under tittelen «Palestinere har snakket om massakren i Tantura, men en jødisk film gjorde det til en sannhet» skriver Sheren Farah Saab i den israelske avisa Haaretz: «Selv nå vil de sionistiske fornektelsesmekanismene jobbe overtid for å så tvil om disse vitnesbyrdene. Det er slik det fungerer – bekjenne, benekte, slette, hvitvaske.»

Når det ikke lenger er mulig å skjule det som skjedde forsøkes en annen taktikk: Gjøre denne massakren til noe eksepsjonelt, til unntaksvis dårlig oppførsel av noen få soldater. Men massakren var en av mange som tjente en strategi — frykt skulle skremme palestinerne til å flykte fra landet. Omtalen av noen massakrer ble i 1948 til og med overdrevet for å forsterke denne frykten. Det virket – millioner palestinske flyktningene som fortsatt bor i flyktningleirer er alle vitner om at den etniske rensingen av Palestina var vellykket. Massakrene tjente sionistiske lederes ønske om å fordrive palestinerne.

Må anerkjenne Al Nakba

Hvorfor får ikke palestinerne fortelle historien selv? Hva om vi nektet å lytte til samene når de fortalte om fornorskningspolitikken? Hva om vi bare ville høre den hvite versjonen av apartheid i Sør-Afrika? Historieskrivingen om Tantura bekrefter det vi har lært fra krig og oppgjør med kolonimakter i andre land — det er seierherrene som får skrive historia. De palestinske vitnemålene om Tantura var uten verdi fram til en jødisk filmskaper gjorde det umulig å underkjenne dem.

Det kan aldri bli fred i Palestina uten at Israel anerkjenner al-Nakba. Menneskerettighetene må oppfylles, palestinerne må få vende hjem, de må få erstatning og oppreisning etter de sionistiske krigsforbrytelsene. Det finnes ikke en rettferdig fred basert på fornektelse av etnisk rensing. FNs gjentatte vedtak om at flyktningene har rett til å vende tilbake må oppfylles.

Hva så med norsk politikk? Jeg vokste opp med utsagnet «et land uten folk til et folk uten land», med påstanden om at palestinerne ikke fantes, og at jødene fikk ørkenen til å blomstre. Vi fikk inn tenkemåten som passet det britisk-sionistiske koloniprosjektet. Norge støttet Folkeforbundets vedtak i 1922 om å innlemme Palestina i det britiske imperiet. Norge var en forkjemper for at FN delte Palestina og ga mesteparten til sionistene i 1947. Osloavtalen nevnte ikke flyktningenes rett til retur. Norsk politikk har i praksis aldri anerkjent den palestinske katastrofen.

Al-Nakba fortsetter. Under seksdagerskrigen i 1967 ble nye 300.000 palestinere fordrevet. I dagens Øst-Jerusalem fordrives palestinerne fra sine hjem. Beduinenes landsbyer i Negev-ørkenen rives, og ulovlige bosetninger fortsetter å vokse opp. Palestinerne har dessverre grunn til å markere al-Nakba 15. mai i år også!