En kriminell? En voldsutøver? En rusmisbruker? Alle beskrivelser som kan endre deg, bort fra det du ønsker og vil være. Beskrivelser som kan føre til at det blir vanskeligere å være en del av fellesskapet. Ungdommene som beskrives, og som er i medienes og politiets søkelys er også sønnen til noen, kanskje en lillebror og et kjært barnebarn.

Nok nå

Den siste tiden har jeg kjent et sterkt behov for å si fra om at «det er nok nå!». Så vegrer jeg meg litt, tenker på hva andre kan tenke; om jeg kanskje ikke forstår og har medfølelse for dem som utsettes for vold og trusler? Jo, jeg forstår så godt jeg kan, men det å ivareta og skjerme «de» som beskrives som «på full fart i feil retning», betyr ikke at man ikke ser de som er redde, de som er utsatt for vold og trusler. Det ene utelukker ikke det andre. Det er mulig å ivareta begge parter.

Behovet mitt for å si fra handler om oppmerksomheten og medienes gjentatte spalteplass, beskrivelser og gjengivelse av et navngitt ungdomsmiljø i Ålesund. Denne ytringen handler ikke om hva som er passende straff, eller at man ikke skal «gjøre opp for seg» for det man har påført andre. Den handler om hvordan vi omtaler, beskriver og deler informasjon om «de» som ennå ikke har blitt voksne.

I løpet av det siste halve året har man nesten ukentlig kunne lese (og høre) om ungdomsmiljøet i Ålesund. «De» som på mange måter lever et liv som vi frykter og kan bli redd for. Vold, rus og trusler. Beskrivelser og ord som sprer frykt og som skaper avstand. Dette kan i verste fall føre til at man ikke oppnår det man ønsker aller mest; å jobbe for at ungdommene kan kjenne mestring og mening i eget liv. At «de» kan få nye sjanser, etablere nye relasjoner og være en del av fellesskapet selv om noen kanskje mener at «de» ikke fortjener det. «De» og «vi andre». Da er det lett å distansere seg, noe som ikke angår oss. Men det angår oss alle! Vi har alle et ansvar!

Trekker egne konklusjoner

Etter mange år som fagperson i spesialisthelsetjenesten og i kommunen har jeg heldigvis møtt mange av dem som strever. Fantastiske mennesker som har kjempet seg fram, tross liv «vi andre» aldri kan forestille oss. Mennesker som i dag er en del av fellesskapet og har viktige funksjoner i samfunnet vårt! Jeg leser heldigvis Sunnmørsposten med nyanserte briller på, vel vitende om at bak de harde ordene finnes fortellingene om hvem som skjuler seg bak de tynne historiene som «vi andre» får lese. Kanskje er han en omsorgsfull kompis, en som alltid har vært flink på skolen, en som bare vil at alt skal bli bra igjen, eller en som drømmer om å ta utdanning og leve et vanlig liv? Ikke en kriminell, ikke en som ruser seg, ikke en som kommer med trusler eller opptrer dårlig i kontakt med politiet. De tykkere historiene er det få som har tilgang til. Men de finnes.

Når ungdommenes utfordringer og liv gjentatte ganger skal være førstesideoppslag i Sunnmørsposten er det mange som leser og trekker sine egne konklusjoner. Informasjon fra media ispedd ingredienser fra egne antakelser fra hun som sitter i kassa på butikken, den nysgjerrige naboen eller fotballmamma ’n på kamp som kan fortelle hva «de» er i stand til, hva «de» har gjort. Det sprer frykt og bidrar til utenforskap! Da kan veien bli kort til de kriminelle og harde miljøene som tilbyr tilhørighet uavhengig av hva du har gjort. Miljøer som bidrar til at veien ut av kriminalitet og rus blir vanskeligere. Vi har alle et ansvar for å stoppe opp og tenke oss om før vi deler de tynne historiene. Ikke bare et ansvar for «de», men også for dem som kan bli redde og som har opplevd vold og trusler på nært hold.

Lett mat for skammen

Det må også være et liv å komme tilbake til. Og hvor lett blir det dersom alle skal vite hva du har gjort? Eller kanskje tror du har gjort?

Det er skremmende at vi i 2022 ikke har kommet lenger. At vi fortsatt ikke forstår at negativ omtale og medieeksponering lett blir mat for skammen. At det kan medvirke til at ungdommene og familiene deres ikke finner tilbake til den de er innerst der inne, i seg selv. Fordi skammen blir for stor, fordi du vet at alle andre vet.

Tenker vi at det hjelper ungdommene at alle «vi andre» leser avisoppslag om hva de har gjort? Hjelper det å beskrive i detaljer hva som skjer eller blir sagt i en rettssal? Hjelper det å kategorisere og isolere utfordringene til en navngitt gruppering? Hjelper det at saker som beskrives inneholder informasjon som gir grobunn for spekulasjoner og antakelser? «De» som omtales og beskrives i media er fortsatt barn, uavhengig av hva de har gjort, ungdommer på vei inn i voksenlivet.

Det hjelper ikke! Det hjelper i alle fall ikke ungdommene, de fortvilte foreldrene, den redde lillesøsteren og den utslitte farmoren. Det hjelper ikke de som har vært utsatt for vold og trusler! Det hjelper heller ikke de som skal jobbe med utfordringene, motivere ungdommene til endring og gi håp om en bedre fremtid! Det hjelper ikke!

Så hva hjelper? Når den som fører pennen skal gjengi, når temaet snakkes om rundt kjøkkenbordet hjemme, når du treffer noen du vil dele informasjon med, kanskje kan «vi andre» tenke oss om en ekstra gang? Hvilke ord bruker vi for å forklare? Trenger vi å dele, beskrive detaljer? Hva gjør dette med ungdommene og familiene deres?

Ungdommer som kommer seg ut av kriminalitet og rus forteller at det som kan hjelpe er å ha et inkluderende miljø å søke til; et sted hvor noen ser hele deg, noen som bærer håpet når du mister det selv, noen som tror at endring er mulig!

Filosofen Martin Buber sa at om vi møter andre som medmennesker, så blir de en del av fellesskapet selv om de selv ikke tror at de er det. Det hjelper!