Fagkunnskap er bra, men det som kjennetegner de fleste profesjoner er at de ikke alltid makter se det i et helhetlig perspektiv når kompleksiteten strekker ut over eget fagområde. Klima og landbruk er mye debattert, men sjelden med den kompleksiteten som gjør at konklusjonene blir rett. Klima, jordsmonn, fotosyntese, helse, matproduksjon, sult og fattigdom har en sammenheng, men favner over svært mange ulike profesjoner.

Det er bra at de fleste synes være enige om at kloden har en del utfordringer som vi i fellesskap bør forsøke å løse. I vår egen «overflods-andedam» kan likevel dette få noen snevre synspunkter. Klimaet er et globalt problem. Men vi må også snarest klare å se global sult og fattigdom i samme perspektiv, nemlig at dette også angår oss i den rike delen av verden.

Globalt nettverk

Norsk Bonde- og Småbrukarlag er med i det globale nettverket La Via Campesina, verdens største bondebevegelse som omfatter småbønder, fiskere, samlere, nomader, landarbeidere og bynært landbruk; ja den delen av verdens befolkning på over 800 mill. mennesker (og økende) som sulter. Disse representerer også de som i størst grad rammes av klimaendringer. Så kanskje bør vi i større grad lytte til de som kjenner det på kroppen! Da blir debatten om hva nordmenn har lyst til å spise litt mindre relevant. Kanskje bør vi lytte til anbefalinger fra FN og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) med tanke på bærekraftig matproduksjon og forbruk? Eller er det fortsatt noen som tror at helsekostråd er nøytrale og upolitiske?

La Via Campesina viser til begrepet matsuverenitet: hvert lands rett og plikt til å beskytte den matproduksjonen de finner nødvendig for å fø sin egen befolkning. FAO følger opp i denne tankegangen og viser til agroøkologi som et virkemiddel for å redusere global sult og fattigdom. Hvert land bør bestrebe seg på å produsere basismaten til sin egen befolkning basert på lokale og fornybare ressurser. Med et slikt tankesett i botn, finnes det ingen globale anbefalinger til kosthold. Det inuittene på Grønland bør spise er annerledes enn hva vi i Norge eller rundt Middelhavet eller India bør spise.

Nødvendig med vekstskifte

Norge er et gressland med bare 3 % dyrka jord og hvor bare 1 % er egnet til å dyrke korn og grønnsaker. Derimot har vi beiter som dekker om lag 50 % av norsk areal. Skal vi derfor bidra til den globale matproduksjonen vil utmarka vår bli helt avgjørende. Der vil beitedyra, drøvtyggerne, finne mat i 2–6 måneder hver sommer, og så treng vi noe areal til å dyrke vinterfor.

Vi i Norsk Bonde- og Småbrukarlag mener at vi skal produsere mer korn og grønnsaker. Men også veganerne må ta inn over seg at areal med ettårige vekster (korn og grønnsaker) bør ha et vekstskifte med gress for å opprettholde fruktbarhet og et jordsmonn som fanger karbon. Monokulturer med ettårige vekster i en årrekke uten vekstskifte med gress resulterer i et utarma jordsmonn som i stedet for å fange karbon slipper ut karbon.

Økosystemene på jorda tar opp nesten halvparten av de globale menneskeskapte utslipp av klimagasser. Fotosyntesen i grønt gress og blad utgjør 50 % av dette opptaket. Dette skjer i svært liten grad på areal hvor vi dyrker ettårige vekster (korn og grønnsaker), men derimot på gressarealer og av skogen. Derfor kan man faktisk hevde at et reint vegansk kosthold er med på å øke globalt sult og fattigdom.

Hva vil det si for vår matproduksjon? Jo, vi kan med fordel spise mer frukt og grønnsaker, men da helst det vi produserer selv. Da blir det sesongsvingninger. Kanskje bør vi heller angripe avokadoen i stedet for sauekjøttet!

Kanskje bør vi heller angripe avokadoen i stedet for sauekjøttet!

Ja, hva da med kjøtt? Vi kan med fordel redusere forbruket av kjøtt, men dreie forbruket over fra kylling og gris til drøvtyggerkjøtt som vi kan produsere selv. Landbruket må selvsagt endre seg. Grisen kan bli uteganger. Kua bør ut på beite i utmark og til støls og vi må slutte å bruke soya fra Brasil når vi har et annet og bedre alternativ; nemlig gress. Sau og geit må få beskyttelse nok til at de uhindra kan nyttegjøre seg de enorme utmarksressursene uten risiko for å bli revet i hjel av rovdyr.

Flere drøvtyggere

I praktisk landbruk vil dette resultere i at vi faktisk må øke antallet drøvtyggere. Mindre soya i kraftforet vil resultere at ytelsen på melkekua går ned. Da treng vi flere kyr for å produsere det samme antallet liter melk. Fordelen er at når kyrne får mer gress og mindre soya så blir både kjøttet og melka sunnere. Billig svin- og fjærfekjøtt må produseres på en annen og mer bærekraftig måte som vil gjenspeiles i høyere pris. Da jeg var yngre var kyllingkjøttet faktisk det dyreste. Derimot hadde vi god tilgang på rimeligere kjøtt av høns, utrangerte verpehøns, som i dag blir destruert.

Får vi til en debatt med litt flere globale perspektiver så vil det meste av norsk landbruk komme styrket ut. Norsk Bonde- og Småbrukarlag har i en årrekke fremmet forslag om en endring av norsk landbruk i denne retninga, norsk mat på norske ressurser. Det vil være gunstig for både global sult og fattigdom og klima, ja også folkehelsa. Foreløpig står vi ganske alene, men vi ser at stadig flere forbrukere bevisst velger mat som er produsert på en agroøkologisk måte. Vi heier på den opplyste forbrukeren som innser at mat er mer enn mat.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!