Dette viser vel indirekte at verken de politiske partiene, og følgelig heller ikke opinionen var mentalt forberedt på det som skulle komme noen måneder senere. Kort og godt: De fleste av oss, inklusivt og bl.a. flertallet de 169 representantene på Stortinget, ble tatt på sengen da Putin & co. 24/2-22 invaderte Ukraina. Dette selv om vestlig etterretning i tiden før krigsutbruddet ga offentligheten innsyn i massive russiske troppeforflytninger som ga bud om at noe var i gjære. Vanligvis blir russiske militærøvelser holdt på høsten, men i fjor var en flyttet til 19/2-22.

Ville ikke nøye seg med Krim

Dette indikerte at en invasjon var nært forestående. Dette baserte en i bl.a. NATO på at Russland holdt en tilsvarende maktdemonstrasjon i 2014, med andre ord i forkant av annekteringen av Krim. Og allerede ved denne korsvei burde politikerne i våre vestlige demokratier ha sett skriften på veggen, og kanskje inkludert tanken om at maktapparatet i Kreml ikke vil nøye seg med å stoppe med tilfellet Krim. Og kanskje kan tankene og forestillingene, med eller uten russisk hjelp, etter hvert få oss til å tro at Russland vil nøye seg med å prøve å legge store deler av Ukraina i grus, for deretter å okkupere landet, og så stoppe der.

Vår egen forsvarssjef, Eirik Kristoffersen rettet følgende advarsel i et intervju 27/12-22 der han uttalte følgende: «Den russiske bjørnen er påført betydelige skader i den brutale krigen i Ukraina. Men Norge må være forberedt».

Og her kan jeg innskyte og påpeke på hvordan bl.a. Finland reagerer akkurat nå. Finnene ruster opp i rekordfart, og sammen med Sverige, som også har sett realitetene i øynene, er de forhåpentlig snart formelt medlemmer av NATO.

En annen med innsikt i russisk tankegang, og som kommer med en advarende pekefinger når det gjelder Putins Russland, er den russiske forfatteren Vladimir Sorokin. Han sier bl.a. følgende:

«Denne krigen ble satt i gang av en mann som var korrumpert av sin egen makt, og som i sitt vanvidd har besluttet å tegne et nytt kart over Europa. I talen der Putin annonserte en «spesial-operasjon», nevnte han Amerika og NATO oftere enn Ukraina. Målet er altså ikke Ukraina, men den vestlige sivilisasjonen. Hatet mot den har han fått inn med KGBs svarte melk.

Sorokin sier videre: «Putinismen er dømt til å gå under fordi den er en fiende av demokratiet … Putin angrep et fritt og demokratisk land bare fordi det er fritt og demokratisk. Men han er dømt til å gå under fordi frihetens og demokratiets verden er større enn hans mørke og dystre hule. Dømt til å gå under fordi det han vil ha er en ny middelalder, korrupsjon, løgner og tramping på menneskelige friheter. – Og vi må gjøre alt i vår makt for å få dette monsteret til å bli værende der i fortiden med sin maktpyramide».

For ordens skyld: Sorokin er f.t. bosatt i Berlin, og forblir forhåpentligvis en fri mann.

Nå vil sikkert noen av oss innvende at Sorokin kanskje er noe optimistisk når han mener systemet Putin har skapt vil gå under. Dette forutsetter flere ting:

Burde lært leksen

At vi ikke tillater at han lykkes med å ødelegge Ukraina som nasjon, for deretter å okkupere landet. Vi burde for lengst ha lært leksen fra 2014 da Krim ble annektert av Russland. Her har vel naiviteten blant norske politikere og næringslivsledere vært ubehagelig stor.

Imidlertid, det som kan bli en helt avgjørende faktor er at vi i tillegg til å stå opp mot Putin, også må stå opp mot Xi Jinpings kommunistiske Kina. Og her er det verdt å notere seg at både Putin og Xi Jinping har holdt opp gamle Sovjetunionen som forbilder med alt hva det innebærer av død og ødeleggelse. Og det er vel som en konsekvens av denne tankegangen at den kinesiske lederen stilltiende lar Russland holde på med å terrorisere sivilsamfunnet i Ukraina.

Den tidligere lederen av Sovjetunionen, Mikhail Gorbatsjov utga i 2017 en bok med tittelen « Jeg forblir optimist «. Gorbatsjov som døde tidligere i år, medvirket på 1980-tallet sammen med tidligere president i USA Ronald Reagan, til en merkbar avspenning mellom de to stormaktene Sovjet og USA, og som til slutt medførte en endelig frigjøring av de Sovjet-kontrollerte diktaturstatene i Øst-Europa.

Tettere samarbeid

I sin bok tar nevnte Gorbatsjov et oppgjør med sine kritikere for at han ga landene i Øst-Europa friheten tilbake. En av kritikerne var Vladimir Vladimirovitsj Putin. Som svar på denne kritikken skrev bl.a. Gorbatsjov følgende:

«Hvem ga jeg Øst-Europa til? Polen til polakkene, Tsjekkoslovakia til tsjekkerne og slovakene. Ungarn til ungarerne. Vi blandet oss ikke inn i de indre prosesser som pågikk i Øst- og Sentral-Europa! « I sin bok feller Gorbatsjov for øvrig også en dødsdom over Putins Russland. Her beskriver han den russiske stat som degradert og samfunnet demoralisert, og bruker her noe av de samme formuleringene som tidligere nevnte russiske forfatter Sorokin.

Problemet for oss i den frie delen av Europa er likevel, og tross dystre spådommer for det russiske rikes framtid, bl.a. følgende:

Realitetene er at de kinesiske og russiske lederne inngår et stadig tettere samarbeid, både økonomisk og militært. Ingen vet hva som foregår i hodene på Putin og Xi Jinping, men det vi hittil har sett av utøvet rå og kynisk maktbruk av disse to ledere, gjør at beredskapen på alle nivåer også her hjemme bør ligge på et kontinuerlig høyt nivå fortsatt.