Artikkelforfatteren er leder i Norges Bondelag. Mer enn noen gang er det på Verdens Matvaredag viktig å sette søkelyset på matvaresituasjonen i verden, og hvilken utvikling vi kan se for oss i årene som kommer. Norsk landbruk kan synes marginalt i en slik sammenheng, men det er grunn til å understreke det ansvar hvert enkelt land har for å produsere den maten det er naturlig å produsere i det enkelte land. FN-møtet i Rio de Janeiro i Brasil understreket nettopp dette ansvaret. I en situasjon der verdens befolkning stadig "spiser" av verdens kornreserver og mangelen på mat blir mer og mer synlig i stadig flere land, er ikke utfordringene blitt mindre. Vinteren 2001 slo FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO fast at man lenge hadde feilkalkulert hvor mye korn som ble oppbevart på gårdsbruka i verdens mest folkerike land, Kina, fra ett avlingsår til det neste. Feilen ble rettet, og som følge av rettelsen ble det anslåtte verdenslager brått omtrent fordoblet. Så tungt veier som Kina i verdenssammenheng, med snaut ¼ av jordas befolkning. Fruktbar jord tørker Det var i Nord-Kinas sletteland og Den gule flods dalføre, at det kinesiske keiserriket oppsto, tusener av år før vår tidsregning. Da og nå hører dette til Kinas og verdens tettest befolkede områder - et økonomisk og politisk tyngdepunkt, med svært produktiv jord og vel utviklet kunstig vanning. Før var Den gule flods gjennomsnittlige vannføring ved utløpet omtrent fem ganger så stor som Glommas. Det var stor forskjell mellom tørr og våt årstid, men det var alltid vann i elva. Det var før. Nå når ikke Huang He fram til havet i det hele tatt, mange måneder hvert år. Første gangen det skjedde, var i 1972. Siden da har elva tørket inn nesten alle år, og over en stadig lengre periode hver gang. Synkende grunnvann Samtidig synker grunnvannsstanden i dette landskapet dramatisk. De stadig mer tallrike menneskene bruker altså mer elvevann og grunnvann enn tilsiget kan erstatte, og må bore stadig dypere brønner for å skaffe drikkevann nok. Tilsvarende problemer finnes i flere av verdens viktigste matproduserende områder. Både India og i USA har store arealer som er gjort høyproduktive ved hjelp av kunstig vanning, og der grunnvannsspeilet nå synker år for år. Vann som begrensende faktor i matproduksjon er ikke et umiddelbart problem i Norge. Vi har andre utfordringer. Regnet per person har vi i Norge ikke mer dyrka jord enn i India. . Et så lite areal gjør også Norge sårbart som matproduserende land, i forhold til kriser av forskjellig slag. Mindre vann, mindre korn Hvis vi for regnestykkets skyld sier at vi er seks milliarder mennesker på jorda, innebar FAOs reviderte lageranslag at hver av oss i fjor sommer hadde 117 kg korn på lager. For tida er imidlertid verdens kornproduksjon litt mindre enn verdens kornforbruk, og folketallet stiger støtt og jevnt. Derfor antar FAO at vi 1. juli 2002 bare vil ha 100 kg korn til hver verdensborger - en tredel av årsforbruket. Om vi nå tærer på beholdningen i flere år, kan vi rike trøste oss med at verdensmarkedets matvarepriser vil øke kraftig, lenge før verdensstabburet er tomt. Økende priser vil stimulere produksjonen og gi endret forbruksmønster. Antakelig vil mindre av verdens korn bli brukt til dyrefôr, og mer direkte til menneskeføde. Økende sult i en rikere verden For mer enn en milliard mennesker er økende priser en alvorlig trusel og slett ingen trøst. Mer enn en milliard fattige og sultne - det er nemlig situasjonen i dag, etter femti år med verdenshistoriens sterkeste vekst i materiell velstand generelt. Ikke minst ga veksten utslag i produksjonen av matvarer. Verdens kornproduksjon pr år ble om lag tredoblet fra 1950 til 2000. Men folketallet i verden økte like dramatisk. Målt i kg pr person befinner vi oss i dag på om lag samme nivå som for tretti år siden: Verdens kornbønder produserer nå som da om lag 300 kg korn pr forbruker pr år. Arealet brukt til korndyrking økte også. Veksten kom av mer avlingsrike kornsorter, bedre dyrkingsteknikk, mer bruk av mineralgjødsel og kjemisk plantevern, mer bruk av kunstig vanning. Noen av de nevnte faktorene kan fortsatt gi avlingsøkning, fordi det finnes fruktbart jordbruksland der dyrkingsteknikken er lite utviklet. Disse områdene har imidlertid mindre betydning for hele verdens matforsyning, enn de beste kornområdene i Kina, India og USA har. Potensialet for videre spredning av kunstig vanning ser også ut til å være begrenset, ikke minst på grunn av vannmangel. Flere munner å mette FNs prognoser for folketallsutvikling framover peker at vi må bli så mange som 10-11 milliarder mennesker, før tallet flater ut en gang i annen halvdel av dette århundret. Det er lett å komme til den konklusjon at verdens bønder i flere tiår framover må dekke matbehovene for et sterkt økende antall mennesker. Dette ansvaret kan heller ikke Norge som nasjon løpe fra. Vi har et ansvar som nasjon for å produsere den maten det er mulig å produsere i landet vårt. I dag produserer vi ikke mer enn 50 prosent av hva vi spiser målt på kaloribasis. Skal det være situasjonen i framtida, må vi satse på jordbruket i dag. Det handler rett og slett om å bruke sunt bondevett i en verden der befolkningsveksten og mangelen på vann truer mulighetene til å produsere nok mat.