I kontrast til det ustadige viser dei at det finst noko som varar. Fjella ligg slik dei har lege. Vi kan stole på fjell.

Den reine linja langs fjellryggen teiknar seg klart mot himmelen. Noko veks i oss når vi let blikket kvile ved den linja. Vi følgjer henne der ho strekker seg vestover, heilt til ho stuper bratt i havet. Der møter ho lysglimt frå eit enda opnare landskap, kysten, øyene, sjølve storhavet.

Vi kjenner at det er noko den linja vil seie oss, noko som ikkje kan seiast med ord. Når synet av linja, konturane av fjellet, søkk inn i oss, er det med eit språk som ikkje let seg omsette, som er for stort for ord, men likevel dirrar mot ein djup klang i våre eigne liv.

Fjellet utfordrar. Fjellet lokkar. Kjem vi oss opp? Har vi styrke i beina og ryggen til å gå heilt til topps, nyte utsynet frå det høgste punktet? Er vi uthaldande nok?

Den opne vidda ventar oss med ei stor stille. Om der er hylande vind eller skrikande fugl, taler vidda likevel med ei indre stille, og ho taler om stille. Vi kjenner at vidda framfor og omkring oss er vår eigen lengt etter stille. Vi ser hjortedyr som spring med lette steg bortover myra, og vi erkjenner at det er dette vi inst inne søker: Fred. Her finn vi fred.

Kva er urørt natur? Der menneska går inn, går dyra ut. Vi trør varsamt, trør med respekt, følgjer gamle stiar opp gjennom dalsøkk, stig over bekkar og elver, drikk, kjenner frisk væte i lufta. Medan vi går, stig lukter av lyng, av mose, myr og smålåtne blomstrar mot oss, fyller oss med glede og takksemd. Vi finn spor etter hare, sau, fugl og folk, finn ei helle å trø på, ei fjøl lagt over eit myrsøkk, ein varde bygd av folk som var her før oss.

Fjellet sine lukter og lydar fyller sansane medan vi flyttar føtene steg for steg. Vi kjenner at vi høyrer til, at vi stig inn i ei ro frå farne tider, inn i noko som er større enn oss sjølve. Vi bøyer oss, plukkar blåbær, blokkebær, krekling, molte, gode smakar blandar seg i munnen. Vi set oss på ein stein, stryk handa over grov lav. Pustar, ser, kviler. Fjellet er ein slektning.

Kva er det med lyset over fjellet? Vi følgjer med på det. Det skiftar frå morgon til kveld, frå sommar til haust, frå vinter til vår. Ei stund ligg fjellet gøymt i kvit skodde, ei anna i silande, grått regn. Kva er det med lyset når fjellet stig fram igjen frå skodda? På nytt og på nytt viser det seg, taust, trufast, ein bauta rundt dei små liva våre. Dette lyset, alltid det same, og aldri det same, er fjellet sitt språk som siv inn i kroppen, finst i rørslene våre. Vi kjenner: Eg er til, dette er meg, slik lever vi her.

Korfor tenker nokon at vi kan ofre enda eit stykke natur? Enda eit fjell?

Når vi kjem ned etter turen, ser vi oss tilbake og tenker: Der oppe var vi, langs den ryggen gjekk vi, skrått nedover gjennom den skogen, innover der, tilbake hit. Den turen er kulturarven vår. Vi klarte det, opplever meistring, kjenner oss slitne, men fornya og levande. Vi takkar for at fjellet tok imot oss enno ein gong.

Ein dag kjem då knea sviktar. Ein dag då ryggen er for låk, hoftene for ustøe, kreftene er ikkje lenger det dei var. Den dagen skal vi forstå litt meir av kva det vil seie å vere menneske. At alt har si tid, at vi har hatt vår, at no er det dei små barneføtene, dei yngre sin tur. Fjellet ligg der og ventar på dei med sine friske fjellbekkar, viltre vindar og den djupe, sitrande stilla dei treng i liva sine. Det er deira tur til å vere i samtale med fjellet.

Kva er det med det langsame livet? Tidsperspektivet er ulikt for fjell og menneske. Fjellet sine fargar går ikkje av moten. Kvitt av vinter, grønt av sommar, blått av haust, rosa og oransje i vårkveldar, svart i skyminga. Spekteret vekslar og gjentar seg slik det har gjort i tusenår før oss og skal halde fram å gjere det når vi er borte. Fjellet er arvesølvet frå fortida, det gir levestad for eit mangfald av artar vi ikkje har råd til å miste. Naturen er tidsvitnet etter vår korte levetid.

Korfor tenker nokon at vi kan ofre enda eit stykke natur? Enda eit fjell? Kven eig lufta sin reinleik og glitteret i vatnet, spurte høvding Seattle. Kven har eigedomsrett til framtida? Kor gode grunnar skal ein ha for å gripe inn med tekniske installasjonar? Er vi i stand til å tenke langsiktig om fjell? Kva er verdien av fjell?

Sulafjellet er vårt fjell, vårt ansvar og vår felles arv som vi skal overlate til nye generasjonar.

Lat Sulafjellet leve!