Skal målene nås kommer Norge ikke utenom kjernekraft som illustrert under.

Målet for regjeringen er 50 % reduksjon av klimagassutslipp. Dagens primær energibehov, som inkluderer drivstoff, industriprosesser, oppvarming osv., er anslagsvis 165 TWh termisk (ekskludert vedfyring) og 131 TWh elektrisk. Hvis det termiske energibehovet reduseres med 50 % til ca. 80 TWh via grønn ammoniakk trengs 16 millioner tonn ammoniakk som har en brennverdi på kun 5 MWh/tonn. Produsert med grønn hydrogen vil det kreve en økning på omtrent 200 TWh fornybarenergi pr. år fordi produksjon av grønn ammoniakk krever hele 9–15 MWh energi pr. tonn.

En tilsvarende analyse av de 580 største konteinerskipene i verden gir at kraftbehovet tilsvarer halve Europas kraftproduksjon! Av dette skjønner vi hvor vanskelig det blir å dekarbonisere den norske økonomien for ikke å snakke om den globale økonomien.

Den globale havvindkraftproduksjon ift. installert kapasitet i 2018 var 43 % (kapasitetsfaktor). Dersom Norge bygger ut havvind med samme kapasitetsfaktor vil det gi et kapasitetsbehov på over 50.000 MW (50 GW). Da er ikke behovet for balansekraft tatt med – husk på at når vindkraften ikke produseres må andre kraftkilder inn for å unngå systemsammenbrudd. For Norge blir det i hovedsak import da 200 TWh med vindkraft vil kreve minst like mye balansekraft. Vannkraften i Norge brukes i dag til å holde strømforsyningen og vil i liten grad kunne balansere så mye vindkraft.

Konsekvensene av å få til 50 % dekarbonisering er formidable. Arealeffektiviteten for vindkraft har vært konstant rundt 2,7±0,5 W/m² i 30 år fordi større turbiner trenger mer omland, så nesten 20.000 km² areal trengs. Dessverre er kostnadssiden er like krevende.

Grønn hydrogen koster mellom 3,0 USD/kg og 6,5 USD/kg mens fossilbasert hydrogen koster omtrent 1,8 USD/kg, ifølge Europakommisjonens hydrogen strategi. Grønn ammoniakk, produsert fra grønn hydrogen, er forventet å koste ned mot 320 USD/tonn i 2050. Totalkostnaden for Norge blir nesten 50 mrd. kroner pr. år, og totalinvesteringen blir over 1400 mrd. kroner dersom vi legger til grunn oppdaterte kostnadsdata fra ledende havvindselskaper. For hver MW kapasitet med vindkraft må man investere 28 MNOK. Med 25 års levetid, kommer oppgraderingskostnader i tillegg og det samme gjør kostnaden med balansekraft.

En moderne helium-kjølt kjernekraftreaktor, derimot, vil produsere over 200.000 tonn hydrogen i året til 1,8 USD/kg, eller 1,1 millioner tonn ammoniakk til 120 USD/tonn. For å unngå de store energitapene grønn hydrogen gir, som skissert over, kan for eksempel 30 TWh av industrielt behov tilfredsstilles med direkte, termisk energi fra kjernekraft. Det betyr at 53 TWh må elektrifiseres for å nå målet. Kjernekraft med 80 % kapasitetsfaktor vil kunne nå målet med 22 reaktorer på 1000 MW hver. Investeringskostnaden for helium-kjølt kjernekraft er 14 MNOK/MW. Totalinvesteringen blir da 300 mrd. kroner med en årlig kostnad på 16 mrd. kroner. Levetiden er det dobbelte av vindkraft og balansekraft er unødvendig.

Faktum er at naturlig uran inneholder 3 millioner ganger mer energi enn kull, og thorium inneholder 3,5 millioner ganger mer. Valget handler derfor om hvorvidt vi skal bygge ned store areal til høye kostnader og fremdeles være avhengig av store mengder balanseringskraft fra utlandet, hvis den er tilgjengelig, eller om vi skal satse på moderne reaktorteknologi til en femtedel av investeringen med en tredjedel av den årlig kostnaden som alltid fungerer og ikke tar plass?

NHO direktøren har helt rett i at vi må tåle mer, men vi må først og fremst tåle at vi for fremtiden må legge harde, vitenskapelige fakta til grunn for utforming av politikk og ikke hysteri, myter og politiske luftslott. Utfordringene rundt en grønn omstilling er så gigantiske at det finnes ingen andre veier enn den vitenskapelige selv om den kan være ubehagelig.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!