3. mars skreiv NRK om alarmerande tal når det gjeld lærarar sin motivasjon for å halde fram i profesjonen. Etter streiken i haust spurte fleire lærarar kvar alle ropa om barn og unges psykiske helse er blitt av. Vel, her kjem eitt. Frå ei småbarnsmor og høgskulelektor i psykologi. Løna til lærarane er ein ting, men mitt varskurop handlar om rammene dei arbeider under.

Om lærarar er konstant overbelasta, vil det til sjuande og sist gå utover barna.

Derfor må vi rope.

Å ikkje strekke til er utmattande.

Heile livet blir med på skulen

Store deler av liva til barna våre levast i klasserommet. Her lærer dei om fag og relasjonar, her lærer dei om vennskap og om å føle seg utanfor. Det er her dei forelskar seg, men også her dei lurer på om dei orkar å leve meir. Her kan dei oppleve å meistre, eller det kan vere her dei opplever å aldri meistre. Her kan dei som ikkje har ein vaksen å stole på møte ein vaksen å stole på.

Men denne vaksne, denne læraren, har ofte alt for mykje ansvar åleine, alt for lite tid til den enkelte elev og alt for mange krav han blir målt på. Men han blir ikkje målt på om han trøystar når nokon gret eller om han gir den klemmen som gjer at barnet ditt kom seg gjennom dagen. Og det er alt dette han ikkje blir målt på, som er med på å skape neste generasjon si psykiske helse.

Moralsk stress – å stå i spagat i klasserommet

Det er klart at læraren si primæroppgåve er å undervise, og det er også klart at læraren samtidig må sjå eleven i ei heilskap, med det psykososiale fokuset fletta inn i alt av arbeidet som utførast i løpet av ein skuledag. Mange lærarar føler at dei ikkje strekk til. Dei brukar planleggingstida si til å løyse konfliktar mellom elevar, og likevel går dei heim med skuldkjensle og ein stor klump i magen på slutten av dagen fordi dei verken har fått undervist nok eller trøysta tilstrekkeleg. Dei moralske dilemma står i kø kvar einaste dag og det moralske stresset kan føre til utbrende lærarar, slik mellom andre dei kjende psykologane og skuleforskarane Sidsel og Einar Skaalvik har vist gjennom si forsking.

Å ikkje strekke til er utmattande. Den britiske profesjonsteoretikaren Andy Hargreaves sa noko slikt som at skuldkjensle er ansvaret si vonde stemor. Om ein kjenner på eit ansvar som ein ikkje klarar å ta, vil ta, eller har moglegheit til å ta, så oppstår skuldkjensle og med det også stress og frustrasjon. Her trur eg vi er ved kjernen av det som gjer at læraryrket er i ei krise no. Det opplevde ansvarsområdet for lærarar blir større og større, og kanskje ligg dette ansvarsområdet utanfor deira primærkompetanse også?

På tide å dele på ansvaret

Behovet for å avlaste læraren er ikkje nytt, og allereie i 2009 foreslo Tidsbrukutvalget å auke bruken av andre yrkesgrupper i skulen for å legge betre til rette for at læraren kunne ha eit hovudfokus på undervisning. Sjølv om det til og med var ei uttalt målsetting i Stortingsmelding nr. 19 (2009–2010) så har vi framleis ikkje eit godt nok system som beskyttar læraren og som gjev borna våre det tilbodet dei fortener.

Filosofen Løgstrup sa at ansvar er å halde ein del av vår neste sitt liv i våre hender. Å halde deler av 26 små menneskeliv i sine hender kan vere tungt for ein lærar. Heldigvis er no sosialarbeidarar på god veg inn i skulane, og med sin kompetanse i både utviklingspsykologi, relasjonsbygging, gruppepsykologi og det å sjå barnet i ein heilskap, kan dette bli ein viktig samarbeidspartnar for lærarar. Dette er ei yrkesgruppe som har kompetanse til å ta ein del av det psykososiale arbeidet. Dette er eit samarbeid som kanskje kan føre til at det etter kvart går litt færre lærarar heim med klump i magen. Kanskje held dei flinke lærarane ut litt lenger i jobben, og kanskje blir det litt betre å vere barn i norsk skule.

Kan sosialarbeidarar og lærarar skape ein betre skule saman?

For at dette samarbeidspotensialet skal nyttast fullt ut må vi sikre klare ansvarslinjer i skulen. Vi treng ein arbeidsmodell som er praktisk og konkret, som sikrar likskap i tilbodet, men samtidig er fleksibel nok til å fungere på ulike skular. Lærarar og sosialarbeidarar må kjenne kvarandre sin kompetanse, og dei må stole på at den andre tek det ansvaret vedkommande har fått. Lærarane må kanskje då også trene seg på å ikkje lenger gjere all jobben sjølv og la andre profesjonar, slik som sosialarbeidarar, gjere deler av den. Og ikkje minst må kvar profesjon primært få gjere det dei kan aller best, anten det er psykososialt eller didaktisk arbeid, og vi må sjå at begge deler er viktige for eleven si skulefungering.

Så kjære KS, vi treng betre rammer for lærarane våre; det store ansvaret må delast på. For alle som har ansvar for barn, som held ein del av deira liv i hendene sine. Som trøystar, lyttar og leikar, må ha overskot til å skape det beste i møte med barna. Det er desse møta som skaper våre barn si framtidige psykiske helse. For som CC Cowboys syng: «Blir man ikke sett er man ingenting».