Kjenner vi dem, og legger en klar strategi, kan vi lykkes i arbeidet mot diskriminering, spredning av hatefulle ytringer og for likestilling.

Regjeringen planlegger for at det kan komme 35 000 flyktninger fra Ukraina. Erfaringen fra tidligere humanitære kriser viser at mange blir værende i Norge. Vi kan også forvente at mennene i så fall vil søke om familiegjenforening når krigen tar slutt. Menn, kvinner og barn bærer på en felles krigserfaring. De har flyktet fra hjemmene sine, og kanskje 18-åringen som skal i krig mot Russland. De har sett venner og familie dø, kanskje selv tatt liv, og opplevd krigens mareritt på nært hold.

Hva er så utfordringene? Vi kan med stor grad av sikkerhet anta at mange av dem som nå kommer til Norge, vil ha behov for psykisk helsehjelp. Vi i Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) stiller spørsmål ved om et allerede presset psykososialt hjelpetilbud har nok kapasitet til å hjelpe de mange som vil trenge hjelp. Og i forlengelsen av dette: Hva vil det føre til av problemer både for den enkelte og hens familie, men også for samfunnet vårt, dersom de som trenger det ikke får hjelp? Det er nødvendig med styrket samhandling mellom ulike instanser og nivåer og ekstra ressurser, både til kommunene og til spesialisthelsetjenesten, for å møte dette behovet.

Flyktningene har liten, eller ingen kjennskap til rettighetene de har i Norge

Flyktningkrisen mobiliserer det beste i de fleste av oss, men det verste i noen. De siste ukene har vi lest om norske menn som sirkler rundt asylmottak på jakt etter ukrainske kvinner, og i Tromsø har en ung ukrainsk kvinne blitt voldtatt. Mange av dem som kommer er i en sårbar situasjon. De er ukjent med norske forhold, kan ikke språket og har i utgangspunktet liten eller ingen kjennskap til hvilke rettigheter de har. Det øker faren for at de utsettes for menneskehandel, kjønnsbasert vold og seksuell vold. Et robust tilbud til disse kvinnene er derfor helt avgjørende. Vi ber regjeringen utvikle og iverksette

en strategi som forhindrer at slike overgrep skjer, og som sikrer gode, helhetlige tjenester til jenter og kvinner som er rammet.

Å være russer i Norge kan være krevende nå. Vi har sett mange eksempler på russiske borgere som trakasseres, som i praksis nektes å bo på hoteller, eller som Tatjana, som opplevde at bankkortet hennes ble sperret, angivelig fordi hun var russisk. Vi har ennå ikke hørt om ukrainske borgere som har blitt behandlet på samme måte, men vi må tørre å stille følgende spørsmål: Hvor lenge vil applausen vare? Flyktningsituasjonen vil føre til press på allerede pressede kommunale tjenester. Hvordan vil det bli oppfattet av norske borgere som står i kø for å få hjelp? Hvordan vil myndighetene ivareta at grupper ikke settes opp mot hverandre? Og hva skjer den dagen en ukrainsk borger begår en kriminell handling?

Språk og arbeid er nøkkelen til vellykket integrering

Kommunene spiller en helt sentral rolle i integreringsarbeidet. En undersøkelse utført av Bufdir, viser at bare litt over halvparten av de kommunene som jobber mot diskriminering og rasisme, har forankret arbeidet i planverket. Under halvparten av de kommunene som jobber mot diskriminering og rasisme, samarbeider med lokale organisasjoner og sivilt samfunn. Her er det utvilsomt mye å hente, og vi oppfordrer alle kommuner til å kartlegge barrierer mot likestilling, utarbeide handlingsplaner, og til å samarbeide tett med sivilt samfunn.

En nøkkel til vellykket integreringsarbeid er å komme i arbeid, og få kjennskap til samfunnet du bor og lever i. Derfor er det bra at regjeringen og partiene på Stortinget er opptatt av at de ukrainske flyktningene skal få lett tilgang til arbeid. Norge har behov for arbeidskraft, og mange av dem som kommer til Norge har intet høyere ønske enn å komme i jobb. Samtidig er det viktig at de ukrainske flyktningene får den kvalifiseringen de har behov for, og at de i størst mulig grad får mulighet til å bruke de kvalifikasjonene og den kompetansen de har fra før. Traumatiserte flyktninger bør likevel ikke presses ut i arbeid raskt hvis det helsemessig ikke er forsvarlig.

Med begrensede norskkunnskaper, lav kunnskap om norske lover og regler, lite nettverk og kvalifikasjoner som kanskje bare delvis matcher kravene i det norske arbeidslivet, er det stor sjanse for at jobbtilbudene til fordrevne fra Ukraina er av midlertidig karakter og i den delen av arbeidslivet som har størst innslag av useriøse aktører. Disse forholdene kan øke risikoen for diskriminering og utnyttelse. Vi vil derfor understreke at det er viktig at ukrainere som kommer til Norge får informasjon om egne rettigheter som arbeidssøkere og arbeidstakere, og at de gjøres kjent med hvem de kan kontakte hvis de opplever brudd på disse rettighetene. Vi vet at det skjer diskriminering i arbeidslivet. Jobbsøkere med «utenlandske» navn har mindre sjanse for å innkalles til jobbintervju enn de med «norske» navn. Hva skjer når Oleg og Lyubov søker jobber de er fullt ut kvalifisert til? Blir de innkalt til intervju? Og hva gjør vi for å hindre trakassering og diskriminering også av russere?

Det vil koste mye, men det er en god investering

Uansett, norsk språk er en nøkkel til arbeid. Det er derfor avgjørende viktig at kvaliteten på introduksjonsprogrammet, både hva angår språkopplæring og tilgangen til opplæring i samfunnskunnskap, ikke lempes på, slik regjeringen ser ut til å legge opp til. Det er viktig at lengden på programmet tilpasses individuelle behov, og at de som har behov for å ta det på deltid, for eksempel grunnet omsorgsansvar eller av helsemessige grunner, får anledning til det.

For å lykkes med god integrering må vi mobilisere bredt. Det krever innsats på tvers av etater, samarbeid mellom frivillig sektor og det offentlige, en kraftinnsats fra arbeidsgivere og ikke minst solid innsats fra norske kommuner. Og det trengs penger. Sannsynligvis mye penger. Vi må se på det som en god investering, ikke bare i de som nå kommer som flyktninger, men for hele det norske samfunnet. Den offentlige samtalen blir også viktig. Vi som sitter med ansvar, må snakke flyktningene opp, ikke ned. Ordføreren og kommunedirektøren må gi marsjordre til de kommunalt ansatte. Vi må ha som mål at 2022 bli modellåret for hvordan vi tar imot flyktninger, selv om den neste flyktningbølgen ikke kommer fra et land der barna går i parkdress og avstanden fra Oslo til hjemlandet er som fra Kristiansand til Alta.