Hei, hei der oppe på en stjerne,
er det der du er, min bror?
Se her, jeg vinker fra det fjerne,
ville gjerne sagt deg noen ord.
Dette er det første som ble sunget fra Teatret Vårts sin scene. Kjetil Bang-Hansen skrev teksten og Egil Monn-Iversen skrev melodien. Den første gruppen vinket fra det fjerne og ville gjerne si oss noen ord. Disse ordene ligger innerst i navet også i dag, for slik er det; Teatret Vårt vil gjerne å si deg noen ord.
Teater for alle
Året 2022 har vært et svært innholdsrikt for Teatret Vårt. Vi har vært til stede i hele fylket – i store kulturhus, i intime samfunnshus, i byene og mindre tettsteder. Vi har vært i nord, sør, øst og vest i Møre og Romsdal. Forestillingene vi har laget har vi spilt i fengsel, på aldershjem, på skoler, i barnehager, hjemme i stuer, på hytter, i en garasje, i et naust, i en kantinekø og på en sommerbåt.
Vi har laget teater for de aller minste, for skoleelever og ungdommer, familier, voksne og eldre. Mennesker med ulik opprinnelse, språk, bakgrunn, livssyn, meninger og ståsted har møtt oss. Vi har invitert inn de som aldri har vært på teater før, de som ikke har fysisk eller psykisk forutsetning til å gå på ordinære forestillinger, de som har økonomiske, sosiale eller andre begrensninger. Sammen har vi delt unike opplevelser. Teatret skal være et sted for dem som kjenner oss fra før, men samtidig skal vi oppsøke nye grupper. Spesielt gledelig er resultatet av samarbeidet med voksenopplæringa i Molde og Ålesund, og flyktningtjenesten. Det er inspirerende å høre tilbakemeldinger fra nye publikummere. Her setter teatret direkte avtrykk og gir mening. Dette skal vi fortsette med.
50 år
I 2022 fylte Teatret Vårt 50 år. Den aller første forestillingen hadde premiere 15. oktober 1972. Vi har feiret 50 årsjubileet gjennom hele året. Og det toppet seg med premieren på Tvillingene, på dagen 50 år etter første gang stykket ble vist. Et jubileum er et møte mellom oss i dag og fortiden. Det gir gjenklang i teatret. Ved slutten av året tar vi med oss alle opplevelsene, møtene og minnene fra 2022, og bruker det når vi legger kursen videre.
Det er mye vi skal takke de første pionerene for. Kjetil Bang-Hansen, Ola B. Johannessen, Rønnaug Alten, Per Gjersøe, Grete Nordrå, Marit Grønhaug, Kirsten Hofseth, Nils Vogt, Knut Walle og Alex Roald. De satset og startet det som i dag er teatret. Uten disse teaterkunstnerne, ville vi ikke hatt et regionteater i Møre og Romsdal. Hadde de gjort som de ble anbefalt ville de kanskje reist til Kristiansand. Det var imidlertid noen viktige aktører her i fylket som ville det annerledes – fylkeskultursjef Eiliv Birkeland, ordfører Petter Pettersson, rådmann Hall Guttelvik og lektorene Per Amdam og Tor Mælseter. De lokket dem hit og fikk avblåst reisen til Kristiansand. Viktig var også Riksteatrets sjef Eivind Hjelmtveit, som gjennom sin jobb så hvilken enorm teaterinteresse som fantes i Møre og Romsdal. Her i fylket var forestillingene til Riksteatret mest besøkt i hele landet.
Landsdelens egen
Den første gruppen skal ha takk også ha stor takk for navnevalget. Teatret Vårt må være det beste navnet vi kunnet ønsket oss. Navnet ble valgt i håp om at det virkelig skulle bli vårt teater – et teater for alle i fylket, publikums like mye som skuespillernes. I valget lå et ønske om teatret kunne få lov å bli et teater som hadde sin naturlige plass og betydning i Møre og Romsdal. Dette skulle ikke være et mer eller mindre tilfeldig omreisende teaterensemble med et uforpliktende forhold til publikum og samfunnet. Landets andre regionteater skulle være en utfordring til alle i fylket. Publikum og skuespillere skulle sammen skape, forme og gi det en profil like markant som landsdelens egen. Dette teatret ble til Teatret Vårt. Ikke et ekskluderende eiendomssykt vårt, men et inviterende, søkende og inkluderende vårt. Navnet har vokst sammen med teatret og i dag inspirerer det oss daglig i arbeidet. Vi ønsker å være et like åpent, nysgjerrig og tilstedeværende teater som ambisjonen var den gang. Takk for navnet! Takk for utfordringen som ligger i det.
50 år er langt og kort. Det er et halvt liv, og det er et blaff i et seil. Og mest av alt er disse 50 årene et eventyr og en drøm. På samme vis som Shakespeare påminner oss om at vi er av samme stoff som drømmer veves av, er «Tvillingene» en påminnelse om at drømmer veves i teatret. Snart svinner drømmene hen i tynn luft. Og blir med det mer virkelig enn virkeligheten. Teatret viser oss mennesker som er nærmere oss selv enn vi ante og gir oss muligheten til å gjenkjenne oss selv i en stadig mer fremmed og fragmentert verden. Vår jakt etter erkjennelse er både en reise inn i en ny verden, men også en sirkelbevegelse tilbake til starten, til utgangspunktet, til oss selv.
Hei, hei der oppe på en stjerne,
er det der du er, min bror?
Se her, jeg vinker fra det fjerne,
ville sagt deg noen ord.
(...)
Ja, hør min snille, kjære broder,
vil du rekke ut en hånd;
for finnes du på himlens kloder,
så ikke glem jeg lengter sånn!