Det burde bekymre KrF-ledelsen at Sunnmørspostens siste meningsmåling viste at hvis det hadde vært valg nå, så ville KrF ha mistet det eneste mandatet partiet har igjen i Møre og Romsdal. Det vil i så fall være første gang etter krigen at KrF ikke har hatt representant. Tidligere var det vanlig at partiet hadde både to og tre. I november skal landsstyret i partiet drøfte valgstrategien, og et viktig valg vil være om en allerede før valget skal flagge hvilket regjeringsalternativ KrF kan tenke seg å støtte, og aller helst bli en del av, eller om en skal holde dette valget åpent inntil en ser valgresultatet. Ved å varsle før valget at en kan tenke seg å skifte side og samarbeide med Ap og Sp, risikerer KrF et ikke ubetydelig frafall. Det er nok å vise til protestbrevet fra en lang rekke partiveteraner mot det som lederen i programkomiteen, Dagrun Eriksen, har signalisert om at KrF burde bli mer folkelig og mindre kristelig. Et valg om samarbeid med Ap vil nok bli tolket som en del av en slik strategi. Legmannskristendom var selve grunnlaget for etableringen av Kristelig Folkeparti i 1930-årene, og selv om den norske velgermassen er blitt vesentlig mer sekularisert de siste tiårene, er det vanskelig å se at KrF kan overleve uten å holde fast på det som har vært selve varemerket.

Partileder Knut Arild Hareide har sagt at han etter valget har ambisjon om regjeringsdeltakelse. Hans aversjon mot Frp tilsier kanskje at han helst vil samarbeide med Ap og Sp, selv om meningsmålinger viser at flertallet av KrFs velgere ønsker seg en regjering av KrF, Høyre og Venstre. Akkurat det er neppe et realistisk alternativ uten at Frp er med på lasset.

Grunnfjellet i KrF, bedehusfolket, er i ferd med å forvitre, og ungdommen ønsker seg et partiprogram som toner ned kampen mot sjølbestemt abort og den nye ekteskapsloven, og som vil at programmet ikke skal nevne Bibelen. Fløyer har det alltid vært i KrF, men de kristne grunnverdiene har alltid ligget fast, og som det har vært sagt, så har KrF gått rundt med en evig pekefinger mot det partiet oppfatter som moralsk og verdimessig forfall. Det er et vanskelig valg partiet må gjøre, og risikoen for velgertap er stor uansett. Derfor er det kanskje det lureste å vente til en ser valgresultatet?