Gode tider er ikke alltid bare gode, like lite som at de dårlige bare er dårlige. For næringslivet er det ofte gjerne i de beste tidene de drar på seg unødvendig høye kostnader som det ofte må en krise til for å bli kvitt.

I Sunnmørsposten i går presenterte vi noen av konklusjonene i Menon Economics analyse av den maritime klynga på Nordvestlandet. Den konkluderte blant annet med at produktivitetsveksten i klynga stagnerte allerede i 2011.

Det året nærmet oljeprisen seg toppen, og vi diskuterte problemene med en todeling av økonomien. Investeringstakten var stor og sterkt lånefinansiert. Alle ville vokse, og nesten alt som næringa rørte ved, ble til gull på bunnlinja.

Produktivitet handler om hvor effektivt vi produserer varer eller tjenester. Det handler blant annet om å utnytte ny teknologi og kunnskap til stadig å produsere smartere, samtidig som vi holder kostnadene under kontroll.

I gode tider, der man styrer etter topplinjeveksten og bunnlinja gjør seg «av seg sjøl», er det lett å la den underliggende kostnadsveksten skli under radaren. I krisetider snur alle på krona, kutter kostnader, maner til moderasjon og prøver å oppnå større effektivitet.

Det kan være i seineste laget. For det er alltid noen som klarer å bruke gode tider til å forbedre måten de produserer på, og styrke sin egen konkurranseevne. Det er de som klarer å bruke de gode tidene til å forberede seg på de dårlige som vil stå sterkest over tid.

Etterpåklokskap sies å være den eneste sanne viten. Det er klart at både verft, utstyrsleverandører og rederier hadde kunne handlet annerledes om de hadde visst det de vet nå. Det er de ikke aleine om.

Det er også klart at det er en vekker at de maritime næringene i vår region har hatt en svakere utvikling enn i andre regioner. Det er aldri godt å sakke etter i feltet før neste spurt, men det betyr ikke at vi har tapt løpet.

De maritime næringene i vår region er fortsatt i verdensklasse, og de bedriftene som klarer å legge om takten nå, ligger godt an i kappløpet om mulighetene i havrommet.