Ikke bare er det pinlig. Det er skammelig, og bidrar til å svekke Norges stemme som forsvarer av menneskerettigheter internasjonalt. Om vi bare hever vår røst mot undertrykkelse der vi ikke løper noen risiko, så står vi igjen med en særdeles svekket troverdighet.

Visst bør man ikke skyte fra hofta bare for å fyre av en ladning. Man bør vurdere om man treffer blink, men da skal det ikke dreie seg om frykt for tapte laksemarkeder, men om hvordan man tjener politisk forfulgte best.

Kravet om at Liu Xiaobo må slippes fri har bred støtte. USA har gitt klar beskjed til Kina, og seinest fredag stilte også EU med sine 28 medlemsnasjoner seg bak dette kravet. I Kina har også en rekke modige kritikere av regimet protestert, med den risikoen det innebærer.

Det motet har altså ikke den norske regjeringen. Flere ganger har Erna Solberg fått spørsmål om den norske regjeringen stiller seg bak EUs uttalelse. Det har hun nektet å svare på, og bare henvist til at det er UD som håndterer dette. Mandag forklarte hun at ingen andre lands statsledere så langt har uttalt seg. Det har hun rett i, men vi må gå ut fra at talspersoner for den tyske regjeringen, Trumps administrasjon og EUs utenrikssjef har visse fullmakter bak seg. Her hjemme er det taust utover at kommunikasjonsavdelingen i Utenriksdepartementet synes det er trist at Liu er sjuk.

Sjøl om Norges forhold til Kina er skjørt, må vi kunne stille oss bak kravet om å la Liu Xiaobo slippe fri av humanitære grunner. Om det gjør at det blir tyngre å selge laks til verdens mest folkerike nasjon, ja så er det verdt prisen. Tausheten vi nå har sett, koster mer. Den koster vår troverdighet.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!