Det er flaut for forskningen, og det kan til og med være farlig for pasientene.
Dette er så alvorlig at Regjeringen bør vurdere strammere tøyler.
Det er nettstedet forskning.no som har avdekket hvordan forskningsprosjekter der det er godkjent forskning på mennesker, bare havner i en skuff.
I enkelte tilfeller kan ikke engang involverte norske forskere redegjøre for resultatet.
Sett i lys av hvor viktig denne forskningen er og hvor mye penger som brukes på den, bør det ikke være opp til hver enkelt forsker å bestemme om resultatet skal publiseres.
Naturligvis finnes det forskningsprosjekter der alt skjærer seg.
Noen av prosjektene blir kanskje aldri fullført, for eksempel på grunn av mangel på pasienter eller penger.
Andre har kanskje så alvorlige metodiske feil undervegs at resultatene ikke har noen verdi.
Likevel bør det være et minstekrav at det blir redegjort for dette, og at det blir rapportert på en måte som gjør det lett for andre å få innsikt i dette. Enda verre er det likevel at fullførte prosjekter ikke blir publiserte.
At resultatet ikke er oppsiktsvekkende er trolig et skår i forskernes CV-glede, men ingen unnskyldning.
Forskningen har ingen verdi før den publiseres, og resultater som for eksempel viser at en behandlingsmåte ikke har noen effekt, er også verdifulle – for andre forskere, for framtidig ressursbruk og for å gi korrekt balanse i kunnskapen.
Regjeringen nøler med å gripe inn. Statssekretær Bjørn Haugstad i Kunnskapsdepartementet mener at forskningssektoren fortjener tillit, og vil ikke bruke politiske instrukser.
Sjølsagt har han rett i at Regjeringen ikke skal styre forskningen, men det betyr ikke at vi ikke kan stille krav.
Et minstekrav bør være at de ansvarlige institusjonene kan gjøre rede for hvordan de bruker sine ressurser.
Når manglende rapportering i tillegg til å være sløsing med penger også kan sette liv og helse i fare, bør vi også kunne stille krav om at status for prosjektene blir gjort kjent og at resultater blir publisert.
Slik forskning er ingen privatsak.