Bøndene fortjener hver krone de tjener, og det er nødvendig med solide bidrag fra staten for å sikre et landbruk som ivaretar viktige samfunnsinteresser. Vi må også ha en politikk som sikrer de mindre og mellomstore brukene og ivaretar en bruksstruktur også der landbruksjorda ikke er paddeflat.
Nettopp derfor er det godt å se at inntektsutviklinga i landbruket slett ikke er så verst, og at vestlandsbonden er blant dem som gjør det best. Det er flere forhold som spiller inn, og alt kan ikke tilskrives regjeringa og Stortingets politikk.
Likevel må dette gi grunn til refleksjon også blant de i landbrukets organisasjoner som tok fram den svarteste malinga da Frp inntok Landbruksdepartementet i 2013, først med Sylvi Listhaug og så med Jon Georg Dale.
Driftsgranskinga for jordbruket ble lagt fram torsdag. Den viser at bøndene samla fikk en svakere inntektsutvikling i fjor enn de to foregående åra, som var to svært sterke år. Inntektene per årsverk i jordbruket økte med to prosent i fjor.
Først og fremst er det bøndene på Østlandet og i Nordnorge som opplever svikt, der kornbøndene i øst hadde en inntektssvikt på seks prosent. Sauebøndene sliter også. Bøndene på kysten fra Jæren til Nord-Trøndelag gjør det derimot i gjennomsnitt sett svært bra. Vestlandsbonden hadde en inntektsvekst på sju prosent i fjor.
Nå er norsk fenalår i samme klasse som Champagne og Parmaskinke
Alle næringer møter skjerpede produktivitetskrav, og lønnsutviklinga i industrien er også indirekte resultat av lave renter. Det er bare når det kommer til landbruksoppgjøret og værgudenes luner at bøndene er i en særstilling.
Når inntektsutviklinga likevel blir så god, kan det umulig være grunnlag for å gi strykkarakter til den innsatsen regjering og storting legger i potten. Det betyr ikke at landbrukspolitikken mangler utfordringer, men debatten bør ta også disse økonomiske realitetene opp i seg.