Resultatet kan bli at vi i nær framtid må nøye oss med å få post annenhver dag. Det er en dramatisk svekkelse av en viktig infrastruktur.
For dette handler ikke bare om private brev og regninga fra rørleggeren. Slike postsendinger kan vi nok klare å vente en dag på. Dessuten blir svært mye av slik kommunikasjon digitalisert, og kommer i mailboksa heller enn postkassa.
Men blant de mange postsendingene er der også sendinger det haster mer med enn andre. For små bedrifter i områder av landet der det er langt mellom budselskapene, kan tap av postens daglige distribusjon bety at det blir langt vanskeligere å drive forretning. Medisiner og aviser er også blant de sendingene der en dags forsinkelse betyr mye.
Regjeringen har brukt over en milliard kroner på statlig kjøp av posttjenester de siste fem årene. Og det vil bli stadig dyrere å få posten fram. Brevvolumet har blitt mer enn halvert siden 2000. Samtidig ligger kostnadene tilnærmelsesvis fast.
Kostnaden per levering blir da stadig større. Og der Posten tidligere pekte på fem prosent av husstandene som ulønnsomme for postombæring, sier de nå at dette gjelder alle. Det lønner seg rett og slett ikke å putte brev i postkassa di.
Dette er resultat av den digitale revolusjonen, og utviklinga er ikke slutt. I høringsbrevet fra Samferdselsdepartementet blir det sagt at det vil koste en milliard årlig fra 2025 å opprettholde dagens frekvens. Kuttes den til annenhver dag, kan vi spare 500 millioner.
Ser vi bare på Postens regnskap, ser det fornuftig ut å kutte. Men så enkelt er det ikke. Vi må også ta med i regnestykket konsekvensene for bransjer, bedrifter og mennesker som er avhengige av de sendingene det haster med. For noen bedrifter kan det være dette som gjør at de må flytte fra bygda.
Visst har det en pris for staten. Men det gjelder sannelig tjenester som Hurtigruta, vårt daglige melkeglass og søndagsgudstjenesten. Kanskje er ikke noe av dette bedriftsøkonomisk lønnsomt, men vi kutter det ikke ut av den grunn. La oss derfor beholde vår daglige post en stund til.