Fortsatt er det nemlig slik at norsk lønns- og kostnadsnivå hemmer oss i konkurransen med utlandet på de fleste områder.

Unntakene er der vi har særlige fortrinn på grunn av en unik råvaretilgang – blant annet sjømat og energi.

Nå må vi gjennom en sterk omstilling. Vi må gjøre oss mindre avhengig av inntektene fra den råvaren som har dominert norsk økonomi mest i mange tiår, oljen.

Det betyr at vi må styrke konkurransekraften på andre måter, og vi bør tilstrebe å unngå en særnorsk lønns- og kostnadsvekst.

Norsk Industri la i går fram sin årlige konjunkturrapport. Den viser flere positive utviklingstrekk. Organisasjonens medlemsbedrifter venter en vekst på fire til fem prosent i år.

Omstendighetene og den nære fortiden tatt i betraktning, er dette akseptable tall.

Bakgrunnen for optimismen er både bedringen i verdensøkonomien og økt investeringslyst her hjemme – inkludert økte oljeinvesteringer.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!

Dessuten ser både renta og kronekursen ut til å holde seg lav videre framover, men i den grad det kommer endringer her, peker pilene svakt oppover.

Derfor kan vi ikke vente at kronekursen vil gi oss videre drahjelp og styrke konkurransekraften vår ytterligere framover.

Vi veit også at vi sliter med produktivitetsveksten. Dermed sitter vi igjen med at lønnsdannelsen må ta større «ansvar» for å trygge og styrke konkurransekrafta vår.

Det betyr ikke at det er arbeidstakerne aleine som skal bære dette. Lønnstakerne må sjølsagt også se igjen bedringen i sin lommebok, men vi må bort fra de tidene da Norge hadde en særlig høy – og i stor grad oljedrevet, lønnsvekst.

Det har vi ikke lenger råd til. Om vi ikke legger oss på nivå med – eller helst litt under, våre viktigste konkurrentland, vil vi til slutt møte virkeligheten på en måte som gjør at omstillingen blir særlig brutal.

Uten stadige injeksjoner av oljeinntekter er vi ikke lenger vaksinerte mot alvorlige kriser.