For dem kan dette bety livslange problemer om de ikke får hjelp i tide.
Ifølge OECD viser de ferskeste tallene som gir full oversikt at hele 86.000 norske unge i alderen 15–29 år var utenfor både arbeid, utdanning og opplæring i 2016. Det tilsvarer hver tiende i denne aldersgruppen.
Sjøl om dette er milevis unna situasjonen i land som Spania, Hellas eller Italia, er problemet alvorlig nok. Rapporten OECD overleverte til regjeringen i går, gir all mulig grunn til både bekymring og handling.
For sjøl om tallene er relativt sett lave, er problemet både økende og tilsynelatende fastlåst. Det er i dag to prosentpoeng flere norske unge som står helt utenfor arbeid, utdanning eller opplæring enn i kriseåret 2008.
I tillegg er andelen av disse som gjør lite eller ingenting for å komme seg ut av denne situasjonen høy, sammenlignet med svært mange andre land. Ifølge OECD-rapporten er mer enn 60.000 av disse ikke aktive jobbsøkere.
Og mer enn halvparten, altså over 40.000 av disse ungdommene, har ikke fullført videregående skole. OECD mener dette er særlig bekymringsfullt. Norge har nemlig et høyt frafall fra videregående skole sammenlignet med gjennomsnittet i OECD.
Tiltak mot frafallet i videregående skole har vært høyt prioritert lenge, men fortsatt er dette den største utfordringen i kampen mot utenforskapet. I tillegg er unge innvandrere og ungdom med psykiske helseproblemer en utsatt gruppe.
Det kan være lett å miste motet, og det er forståelig om ungdom som er henvist til passivitet i årevis gjør det. Vi som samfunn har imidlertid ikke lov til å gjøre det.
Vi må forsterke tiltakene som har effekt og samtidig prøve ut nye. Vi bør forfølge OECDs råd om å knytte yrkesfagene tettere opp mot næringslivet samtidig som vi gjør dem mindre teoretisk. Vi har ikke råd til å gi oss, og vi må snarest sette inn tiltak som gjør at den negative kurven blir snudd.