Grensehandlerne, både i butikker på grensa og i nettbutikker, gnir seg i hendene og sender brus og sukkertøy i stor stil over grensa. På norsk side av grensa klager deler av matvareindustrien, og spår tap av arbeidsplasser.
NHO har gått til ESA for å stoppe avgiften, uten å lykkes. Blant partiene på Stortinget står striden om avgiften er synderen eller om det er avgiftsfritaket for varesendinger fra utlandet på 350 kroner som er skyld i all elendigheten.
Sukkeravgiften er et ektefødt barn av mindretallsregjeringens flørt med KrF i seine nattetimer i fjor høst. Vi har sett det før. I budsjettinnspurtens siste dueller blir forslag akseptert over bordet like fort som de kommer lander på bordplata.
Plastposeavgiften, biodrivstoffsatsing og flyseteavgiften er andre eksempler. Felles for de fleste av disse sakene er at de enten gir penger til å finansiere andre tiltak eller at de ligger nær enkeltpartiers hjertesaker – eller begge deler. Sukkeravgiften handler om helse og to milliarder ekstra å rutte med.
Problemet er ikke nødvendigvis formålet. Kanskje heller ikke tiltaket. Om sukkeravgiften bidrar til at vi tyller i oss litt mindre sukkerholdig drikke og snop, vil det kunne gi både mindre overvekt og bedre folkehelse. Ifølge forskning.no ble det umiddelbart utslag på konsumet etter at sukkeravgiften ble satt kraftig opp i amerikanske Philadelphia.
Det kan altså hende at en sukkeravgift er et fornuftig og nødvendig tiltak. Problemet er at det veit forhandlerne på Stortinget fint lite om når de kaster forslaget inn i budsjettinnspurten. Uten grundig utredning og gode høringsrunder har de heller ikke oversikt over alle effekter.
Om helseeffekten var stor nok, så kunne vi kanskje tåle tap av arbeidsplasser, og industrien burde snarest hive seg i selen for å omstille seg i stedet for å gråte over spilt cola. Men dette veit stortingsflertallet altså ikke i gjerningsøyeblikket. Dette bør snart læres. Da kan man spare seg for både bråk og reparasjonsarbeidet i etterkant.