Lova har gjort akkurat den jobben den var satt til å gjøre. I dag er det drøyt 40 prosent kvinnelige styremedlemmer i norske offentlige aksjeselskap (ASA), slik kravet er. Og lovkravet har ikke bare gjort noe med antallet.

Selskapene har blitt tvunget til å tenke nytt i rekrutteringen av styremedlemmer. Det har banet veg for flere kvinnelige kandidater. Flere kvinner sitter der de viktigste beslutningene blir tatt, og det er viktig nok. Flere kvinner har dessuten fått verdifull styrekompetanse.

Ser vi på kjønnsfordelingen i toppen er imidlertid tilstanden ikke så bra. Bare 11 av de 156 selskapene har i dag kvinnelig styreleder, og bare 12 av dem har kvinnelig toppleder. Endringen i sammensetningen av styrene har ikke gjort noe med kjønnsbalansen i ledelsen.

Heller ikke på andre likestillings-områder, slik som lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, er det mulig å spore endringer. De som trodde at kvotering skulle gi et sprang i likestillingen, må se seg skuffet tilbake.

Noen av disse mener at vi derfor må utvide kvoteringsloven, og sørge for kvotering også i ledergruppene. Det er i beste fall en forhastet konklusjon. Det er stor forskjell på å kvotere inn kvinner i styrene og å innføre detaljregulering av den daglige ledelsen i selskapene.

Det betyr ikke at det er noe galt med målet. Norsk næringsliv vil tjene på å få et større mangfold inn i ledelsen av selskapene. Det gjelder både i forhold til kjønnsbalanse og andre kriterier som alder og etnisitet. Mangfold er en styrke.

I altfor stor grad rekrutterer norske ledere kopier av seg sjøl når de leiter etter lederkandidater. Med det går bedriftene glipp av mangfoldet i perspektiver og kompetanse. Slik vil de etter hvert tape både konkurransekraft og utviklingskraft. Svaret på hvordan de skal unngå det, finner de ikke gjennom en utvidet kvoteringslov.