Til nå har imidlertid næringa kommet for lett til bruk av areal og sluppet for billig fra miljøkostnader. Regjeringens utredning av en grunnrenteskatt på havbruk er derfor nødvendig, slik også prisen på økt konsesjonsvolum har vært nødvendig for å gi inntekter til fellesskapet og lokalsamfunn.

Både næringa sjøl og myndighetene har store ambisjoner for videre vekst. Det vil øke presset på areal og miljø, og det er behov for å sette en kostnad på den ressursbruken.

Veksten i oppdrettsnæringa har vært formidabel. Siden den første spede starten for knapt et halvt århundre siden, har den skapt mange arbeidsplasser, gitt gode eksportinntekter og bygd store private formuer. De siste årene har høye laksepriser gjort dette eventyret enda mer gullkanta.

For en kystnasjon som Norge er det viktig slik å utnytte de muligheter havet gir oss. Forutsatt at næringa får bedre kontroll på miljøutfordringene, ligger alt til rette for videre vekst. Samtidig er det klart at næringa nyter godt av fellesressurser som det er knapphet på.

Derfor er det fornuftig at havbruksnæringa betaler for seg, slik vi har det i olje og vannkraft. En grunnrente som følger bruken av ressursene i hele virksomhetens levetid, framstår som en rimelig løsning. Det vil også gi næringa økt legitimitet og forståelse i lokalsamfunn som til nå føler de har fått lite igjen for den belastninga som følger med.

Slik inntektene og marginene er i bransjen i dag, er det ikke tvil om at laksebaronene er godt i stand til å betale for seg. At børskursene faller med nyheten om en mulig ny skatt, er ikke noe å ta på veg for. Samtidig må vi holde hodet kaldt.

Tidene svinger, og vi kan ikke sette skattenivået basert på dagens rekordpriser. Dårligere tider vil komme, og vi må vokte oss for å jage investeringer og vekst utenlands. Norge er ikke eneste kystnasjon som kan drive oppdrett, og vi må ikke spenne bein for næringa med et for høyt totalt skattetrykk. Det må fortsatt være lov å tjene gode penger i oppdrett.