Rykter, frykt og uro trives best i et informasjonsvakuum. Åpenhet og saklig informasjon om vold i skolen er en langt bedre strategi i kampen for å skape et tryggere skolemiljø. Bare slik kan skolen mobilisere de foresatte på en god måte.

Ledelsen i Ålesund kommune gir derfor et svært viktig signal når de nå varsler nye retningslinjer for slike saker. Det skjer etter at FAU ved Spjelkavik skole etterlyste informasjon etter en alvorlig voldsepisode ved skolen.

For ledelsen ved den enkelte skole er slike saker svært vanskelige. Taushetsplikt, frykt for hysteri og hensynet ofre og voldsutøvere kan bidra til at sakene dysses ned. For både enkeltlærere og skoler kan det være forbundet med et nederlag å måtte innrømme et voldsproblem.

Vold og uro i skolen har fått økt oppmerksomhet de senere årene. Det har blitt vanligere at vold mellom elever har blitt filmet og delt på sosiale medier, og slik har det blitt synlig for flere hvor grove hendelser det kan være snakk om.

Dessuten har rutinene for rapportering blitt bedre. Både elever og lærere er ofre for slik vold, og statistikk fra større byer som Trondheim, Bergen og Oslo viser at dette er et «hverdagsproblem». I fjor ble det rapportert om 3.170 vold- og trusselepisoder i Oslo-skolen.

Likevel er det all grunn til å tro at underrapportering fortsatt er utbredt. Senest i forrige uke ga hovedverneombud for Oslo-skolene uttrykk for en slik bekymring. Det er alvorlig.

Lærerne har krav på et godt arbeidsmiljø. Elevene har krav på et trygt skolemiljø. Foreldre har krav på informasjon når deres barn utsettes for vold, frykt for vold eller er en del av et miljø som påfører andre vold eller frykt. Skolen må kunne informere nøkternt om hva som har skjedd, og ikke minst om hva skolen foretar seg for at det ikke skal skje igjen.

For skolen er det helt avgjørende å få foreldre og foresatte med på laget i kampen for et godt skolemiljø. Med kunnskap legges det grunnlag for bedre dialog mellom skole og hjem. Kunnskap om skolemiljøet er også viktig for at foresatte kan snakke med sine barn om problemene og være oppmerksomme på symptomene på om noe er galt.