Når mer enn hver femte straffedømte får mildere straff fordi det har tatt urimelig lang tid å få saka fram til doms, er det noe galt. Ikke bare er dette en belastning for de berørte, men strider også mot den alminnelige rettsoppfatning.

Både folk flest og ofrene for forbrytelser må ha tillit til at forbryteren får en rettferdig straff, og ikke slipper billigere unna på grunn av treghet i systemet. Det store omfanget av strafferabatt skader også den forebyggende effekten.

Derfor er det helt nødvendig å kutte saksbehandlingstid og liggetid. Men vi bør styre unna lettvinte konklusjoner og løsninger. Årsakene til at det tar lang tid fra anmeldelse til straff er både mange og sammensatte.

NRK har gått gjennom nær 900 dommer fra ti ulike tingretter i fjor. I 184 av disse er det gitt strafferabatt. Viktige årsaker til lang saksbehandlingstid eller liggetid er manglende samordning mellom ulike aktører, manglende prioritering eller kapasitetsproblemer hos politi, påtalemakt eller domstoler.

Ledere i Politijuristene mener også at måten politiets resultater blir målt på, er en medvirkende faktor. Politidirektoratet og Riksadvokaten peker dessuten på at det har vært en sterk økning i de mest alvorlige sakstypene. Disse sakene kan ha mer omfattende vitneførsel eller involvering av flere aktører. Det kan gi mer unødig ventetid i påvente av for eksempel avhør eller analyseresultater.

Lang saksbehandlingstid skal imidlertid ikke aleine gi strafferabatt. Domstolene skal bare gi slikt fradrag i straff om ventetida er urimelig lang. Vi bør derfor også vurdere om rimelighetsbetraktningen i norsk rettspraksis eller lovgivning legger lista for strafferabatt unødig lavt.

Uansett hva årsaken er, er tallet på saker som ender med strafferabatt, for høyt. Særlig alvorlig er det at dette ofte skjer i saker der ofrene i minst like stor grad som forbryteren, blir påført en stor belastning med ventetiden.

Dette gjelder blant annet i familievoldssaker og saker som handler om seksuelle overgrep og voldtekter. Mens vi jakter på flaskehalser og forbedringspotensial generelt, bør vi av hensyn til ofrene prioritere disse sakene enda høgere.