Igjen må vi ta stilling til hvordan vi skal forholde oss til USA. Skal vi stilltiende og lydig bli med på de plutselige skiftene i landets utenrikspolitikk i håp om at normalen snart vender tilbake, eller skal vi ta klart stilling imot.

I denne saka er vi nødt til å velge. Jo oftere vi blir nødt til å ta slike valg, jo mer slites båndene mellom gamle allierte.

Den norske eksporten til Iran utgjorde bare knapt 150 millioner kroner i fjor. Av dette er malingsfabrikanten Jotuns bidrag på rundt 60 millioner. I forhold til de samlede norske eksportinntektene er dette bare en dråpe i havet – eller et sandkorn i ørkenen, som både Jotun og andre klarer seg uten.

Den politiske siden av konflikten er derfor langt viktigere enn den økonomiske. For det er ikke bare mellom disse to landene frontene hardner, men også mellom EU og USA. Mens president Donald Trump vil straffe bedrifter som handler med Iran, truer EU europeiske bedrifter som bøyer av for USA og vil ha økt samhandel med prestediktaturet.

Det har vært sagt at dette er det skarpeste brudd mellom de to alliansepartnere noen gang. Det er absolutt ikke første gang USA og Europa har vært uenige i utenrikspolitiske spørsmål – heller ikke i spørsmål om sanksjoner, men det er første gang truslene er så utilslørte og konflikten så uttalt.

Norge kan ikke forholde seg likegyldig til dette. Så langt har Regjeringen sagt at norske bedrifter sjøl må vurdere konsekvensene. NHO ba i går på sin side om mer hjelp fra myndighetene om hvordan norske bedrifter bør forholde seg.

Regjeringen må velge om den aktivt vil støtte norske bedrifter som handler med Iran, eller om den vil bøye av. I et lengre perspektiv blir det store spørsmålet om hvem vi skal lene oss til i sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmål.

Vi skal sjølsagt ikke kutte noen bånd, men det er naturlig å spørre hvor tette bånd vi skal ha med alliert som bruker pisk framfor dialog når vi er uenige om politiske valg.