Sant å si så er det mer overraskende at det ikke har kommet før enn at det blir satt av noen millioner i det kommende statsbudsjettet.
Erfaringene med de lokale eldreombudene har nemlig tydelig vist både behovet for og nytteverdien av et slikt ombud. Dessuten har flere partier, på tvers av blokkene, hatt dette i sine partiprogrammer før nå også regjeringspartiene tok forslaget inn i sin regjeringsplattform.
Det er heller ikke snakk om et tiltak som koster skjorta. For neste år foreslår eldreministeren fire millioner til tiltaket. Ordningen starter opp i andre halvår.
Tanken om et nasjonalt eldreombud ble lansert allerede tidlig på 90-tallet, og ble da fremmet som forslag i Stortinget av John Alvheim (Frp). I 1999 kom det som forslag fra den daværende Verdikommisjonen og igjen fra Alvheim og Lodve Solholm to år etter.
I stedet for et nasjonalt ombud, ble det på den tiden etablert en forsøksordning med lokale eldre- og omsorgsombud i noen kommuner. Dette har siden blitt videreført og utvidet.
Forslaget om et nasjonalt ombud ble satt på vent, og ble gjenstand for nye utredninger.
Erfaringen med de lokale ombudene er imidlertid krystallklar. De har bidratt til å styrke de eldres rettigheter, både ved å støtte og veilede enkeltpersoner i klagesaker i møte med forvaltningen og ved et nødvendig og viktig informasjonsarbeid.
Resultatet har vært bedre rettssikkerhet for den enkelte og økt kvalitet i tjenestene fra det offentlige.
Her finner du alt meningsstoffet på smp.no! Vi blir stadig flere eldre. Mange er flinke til å orientere seg, og har høy kunnskap om sine rettigheter. Men det gjelder ikke alle. Samtidig blir terskelen for å søke informasjon høgere i mange tilfeller der tjenester sentraliseres og digitaliseres.
Behovet for ei vaktbikkje og talerør for de eldres sak er derfor økende.
De lokale ombudene fyller en viktig funksjon, men har søkelys først og fremst mot kommunene.
Et statlig ombud vil kunne få en sterkere stemme, ha et overordnet perspektiv og kan også holde staten i ørene.