Tre unge menn som har fått diagnosen psykisk utviklingshemmet og der diagnosen til to av dem er åpenbart gal. Da er det nesten så en ikke tror det en hører når Tolgas ordfører står på fjernsynet og nekter å gi brødrene en uforbeholden unnskyldning. En unnskyldning de fikk fra statsminister Erna Solberg bare timer tidligere.

Slikt er bare trist, og ikke lite forstemmende. Når en hører ordførerens fortelling om hvordan disse tre brødrenes skjebne har gått sin gang mellom kommunen, fastlegen, spesialisthelsetjenesten og fylkesmannen, uten at noen har snakket med dem eller tatt et helhetlig ansvar for deres situasjon, er det opprørende.

At en representant for fylkesmannen så opphever det vergemålet de er satt under etter å ha sett en av dem i et innslag på Dagsrevyen, framstår som en bekreftelse på en sak som synes å være ute av enhver kontroll.

For å sikre at mennesker i sårbare situasjoner ikke blir utnyttet, har det offentlige noen inngripende fullmakter. Staten kan sette mennesker under vergemål. Det kan en gjøre uten samtykke hvis en mener det er best for den det gjelder. Det er det siste punktet som er viktig her.

Vergemålsloven skal nå gjennomgås på nytt. Det kan det være behov for, men det trenger ikke være lova det er noe feil med. Heller ikke systemet. Spørsmålet er om handlingene og holdningene til de personene som utøver lova og representerer systemet, holder mål. I denne saka synes det ikke å være tilfelle.

VG har gjennom glimrende journalistikk avdekket denne saka. Vi får håpe og tro at det ikke finnes mange andre tilsvarende eksempler rundt om i landet. En person med diagnosen psykisk utviklingshemmet utløser automatisk mer enn 650.000 kroner i overføringer til kommunen der vedkommende bor. Systemet er bygget på tillit. Tillit til at kommunene opptrer til beste for sine innbyggere. Det ser ikke ut til å ha skjedd her. Slik rammer denne saka også folks tillit til kommunene.