Samtidig er det fullt mulig å skjønne at de andre søkerne til disse stillingene føler seg en smule snytt. Det var i realiteten ingen andre enn disse tre som hadde muligheten til å få disse jobbene.
Kommunalminister Monica Mæland understreker at hun har valgt de tre best kvalifiserte og at det har vært en reell utvelgingsprosess som resulterte i at stillingene gikk til disse tre. Noen annet kan hun ikke si, og noe annet er det heller ikke grunnlag for å påstå.
Samtidig erkjenner Mæland at fylkesmennene er statens forlenga arm ute i fylkene, og at stillingene ligger i skjæringspunktet mellom politikk og administrasjon.
At det ligger en politisk kabal i bunnen er det omtrent umulig å ikke legge merke til. Når Aps Hill Marta Solberg slutter i Nordland får partiet en ny fylkesmannen i Møre og Romsdal. Når Harald Tom Nesvik sier nei til jobben som fylkesmann i Møre og Romsdal, får partiet kompensert det med en fylkesmannsstilling i Nordland. Høyre har vokst seg jevnstort med Ap i oppslutning og derfor kan Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa i Rogaland byttes ut med Høyres helseminister Bent Høie. Resultatet er nå tre fylkesmenn til Høyre, tre til Ap og to til Frp. I tillegg har Venstre og KrF hver sin. Balansen er omtrent på plass.
Slik fungere utnevnelsene av fylkesmenn og slik har det fungert i mange 10-år helt uavhengig av hvem som sitter i regjering. Det virker ikke være noen politisk vilje til å bryte dette mønsteret, uansett hvilke parti som har kommunalministeren.
Om vi hadde fått særlig mye bedre fylkesmenn om en hadde kastet politikerne ut av disse stillingene og erstattet dem med rene byråkrater, er vi slett ikke sikre på. Men det burde definitivt vært større åpenhet i ansettelsesprosessen rundt det faktum at det blir tatt partipolitiske hensyn i valget mellom de ulike kandidatene.
Det hadde vært mer renhårig over dem som søker disse jobben, og det hadde blitt litt mindre skinnprosess enn det nok mange føler det er i dag.