Det er ikkje bustadadresse eller kva helseføretak ein høyrer til som skal avgjere kvaliteten det er på behandlinga.

Det er eit grunnleggande helsepolitisk mål at heile befolkninga skal få tilbod om likeverdige helsetenester. Dette er slått fast både i Lov om kommunale helse- og omsorgstenester og i Lov om helseføretak.

Likevel ser vi store sprik. Ferske tal frå dei nasjonale medisinske registera syner store forskjellar i behandling og oppfølging av pasientar innan fleire sjukdomsgrupper. Her er det behov for ei strammare kvalitetsstyring.

Helseminister Bent Høie (H) seier til NTB at variasjonen innan enkelte område er så stor og uforklarleg at han ser det som ein svikt i den norske helsetenesta. Han krev at helseføretaka skal redusere variasjonen og løfte dei sjukehusa med dei dårlegaste resultata.

I tillegg vil regjeringa skjerpe inn rapporteringskrava, og opprette fleire medisinske register enn dei 53 vi har i dag. Der Høie meiner det er størst behov, er innan rus og psykisk helse, der vi i dag har berre eitt register.

Slike register skal brukast som grunnlag for å vurdere og forbetre tenestetilbodet. I dag er mange av registera av for dårleg kvalitet og vert for lite brukt. Regjeringa vil no bruke både pisk og gulrot for å betre dette, mellom anna med å knyte inntektssystemet tettare opp til rapportering.

Blant helsepersonell blir dette av mange oppfatta som eit pålegg om endå meir kontorarbeid og byråkrati som stel tid frå pasientbehandling. Det er viktig å ta dette synspunktet på alvor, og etablere system som forenklar denne rapporteringa så mykje som råd. Det er også viktig å synleggjere nytta.

Men det er altså ikkje slik at arbeidet med å sikre kvalitet på dei medisinske registera står i motstrid til pasientane sine interesser. Skal vi gi utvikle nye behandlingsmetodar og sørge for eit mest mogleg likeverdig behandlingstilbod for pasientar i heile landet, treng vi gode grunnlagsdata. Difor er det naudsynt å bruke ressursar på dette.