Riksrevisjonen er bekymra for kvaliteten på eldreomsorgen. Det er den ikke aleine om. Det betyr imidlertid ikke at kvaliteten på eldreomsorgen generelt sett er dårlig. Problemet er at vi ikke veit nok om dette.
Ikke har vi god nok kunnskap om kvaliteten på de tjenestene kommunene tilbyr sine eldre i dag, og vi har heller ikke gode nok verktøy til å måle kvaliteten med. I sum blir dette svært problematisk. På toppen av dette lar kommunene altfor ofte være å spørre brukerne om hvilken hjelp de ønsker.
Mangel på kunnskap og mangel på verktøy er alltid en dårlig kombinasjon, uansett bransje. Og om vi ikke har kartlagt den enkeltes behov, øker faren for at vi svikter betraktelig. Vi blir også dårligere rustet til å utvikle tilbudet til de framtidige behovene.
Ett av de mest bekymringsfulle funnene i Riksrevisjonens rapport handler om pasientsikkerhet. Mange mottakere av omsorgstjenester er underernærte eller feilmedisinerte, og mange eldre må legges inn på sjukehus etter fall.
Dette er svært alvorlig, og krever sjølsagt tiltak. Likevel viser Riksrevisjonens undersøkelser at tiltakene uteblir. Kommuner tar ikke i bruk allerede tilgjengelige verktøy, slik som deltakelse i læringsnettverk med andre kommuner.
Dessuten er forutsetningene i mange kommuner for dårlige til å få til et systematisk forbedringsarbeid. Omfattende bruk av deltidsstillinger, mye ufaglært arbeidskraft og høyt sjukefravær det vanskelig å etablere god informasjonsutveksling og å bygge økt kompetanse.
Tidligere har en undersøkelse i regi av Norsk Sykepleierforbund vist at under halvparten er sikre på at de vil bo på institusjonen de selv jobber ved, om de sjøl blir pleietrengende. Nå gir Riksrevisjonen oss en ny påminnelse om at det fortsatt er langt fram før vi har en omsorg «det skinner av».
En nødvendig start er å etablere nasjonale kvalitetsindikatorer, slik at de som leverer omsorgstjenester både veit hva de har å strekke seg etter. Det drives mye godt arbeid i mange kommuner. Nå må vi sørge for at alle får del i det.