Det kunne hun la være, i trygg forvissning om at et KrF som skraper på regjeringsdøra aldri ville finne på å forfølge saka videre. Dermed er floken som regjeringen har viklet seg inn i de siste åra, løst – i alle fall foreløpig.

Riksrevisjonen har flere ganger rettet kritikk mot framdriften i terrorsikringen, og KrFs parlamentariske leder har de siste månedene vært en av regjeringens fremste kritikere i saka, og det så lenge ut til at dette kunne felle regjeringen.

Men det var altså før kampen om Kristelig Folkepartis retningsvalg var avgjort til «de blås» fordel. Da Stortinget behandlet Riksrevisjonens oppfølgingsrapport, var tonen en annen. Nå er KrF fornøyd med en statsminister som var villig til å erkjenne «de faktiske forhold».

Og det var sjølsagt Solberg villig til. Hun sier seg enig med Riksrevisjonen i at det vil ta tid å fullføre sikringen av skjermingsverdige objekter i politi og forsvar. Hun forklarer det med at arbeidet har vært mer tid- og kostnadskrevende enn man så for seg, og mener flere må dele ansvar for det.

Hun vedgår ikke manglende informasjon til Stortinget, men mener altså at den kunne være mer helhetlig og tydelig enn det som har vært tilfelle. Det holder. Hadde fordelingen mellom «røde» og «blå» delegater på KrFs ekstraordinære landsmøte tidligere i høst vært en litt annen, er det imidlertid ikke sikkert at det hadde vært nok.

Stortinget vedtok i går sterk kritikk av regjeringen, men nøyde seg med det. Det betyr at Erna Solberg kan fortsette å kladde på nyttårstalen i ro og mak, og planlegge bordplassering til regjeringslunsjene med en 2–3 ferske KrF-statsråder.

Hun bør imidlertid ikke nøye seg med det. For dette handler egentlig ikke først og fremst om regjeringens liv. Det er mer alvorlig. Dette handler om å sikre oss mot en ny «22. juli». Det er greit at dette er ressurskrevende, men da er det en ting å gjøre: Sette på flere ressurser.