Veksten har gitt seg utslag i en sterkt voksende bompengemotstand. I flere norske byer ble det i fjor organisert protester og demonstrasjonstog. Ytterliggående aksjonister utførte også sabotasje mot bomstasjoner i Rogaland.

Ingen ting tyder på at denne motstanden er i ferd med å ebbe ut, i alle fall ikke målt ut fra aktiviteten på enkelte grupper i sosiale medier. Reaksjonene er forståelige, men det betyr ikke at kritikken mot politikerne er rettferdig.

Motstanden vokser akkurat nå fordi flere må ut med mer i bompenger, både på nye veger og for såkalte bypakker. I gjennomsnitt må en bilist betale over 4.000 årlig til bompengeselskapene. Aldri tidligere har regninga vært så høy.

Det har sin klare årsak. Det har nemlig heller aldri blitt satset så mye på vegbygging i Norge som nå. Opptrappinga starta under den rødgrønne regjeringa, men har blitt kraftig forsterket under Erna Solbergs regjeringstid.

I inneværende transportplanperiode er det planer om å bruke i snitt 10 milliarder mer årlig på vegene enn i forrige planperiode. Samtidig er bompengeandelen kuttet kraftig.

Mange kunne ønske seg en fullstendig bompengefri vegfinansiering, og mange trodde sikkert at de også ville få det med Fremskrittspartiet ved rattet i Samferdselsdepartementet. Men realiteten er at vi da ikke kunne fått så mye til nye veger og vegvedlikehold. Norge har god økonomi på grunn av oljeinntektene, men også oljepungen har en bunn.

Det har også Frp innsett. Partiet skal ha all ære for å ha vært en viktig drivkraft bak den økte samferdselssatsingen kombinert med en lavere bompengeandel. Vi har faktisk fått mer igjen for hver bompengekrone. Det tjener trafikantene på, og det tjener nasjonen Norge på.

Norge er ikke aleine om å finansiere vegbygging med bompenger. De fleste land i Europa har varianter av vegprising på deler av vegnettet. Kall det gjerne en skatt på bruk. Vi kan godt si nei takk til en slik skatt, men da må vi også si nei takk til dagens massive samferdselssatsing.