Ifølge Klassekampen møter da også anbefalingen motstand fra vidt forskjellig hold. Både Antirasistisk Senter, Høyre og SV er skeptiske. Disse mener at det er rasistiske handlinger og ytringer som bør straffes, ikke organisasjoner.

Det er i tråd med et gjennomgående prinsipp i norsk lovgivning. Det er, med noen få unntak, bare handlinger som er straffbare. Verken ønsker om eller forberedelser til begå kriminalitet er normalt straffbart.

Det er mange gode grunner til å holde fast på dette prinsippet. Vi kan raskt få et problem med hvor vi skal sette grensen, og ende med å forby mange politiske og religiøse organisasjoner. I stedet for å bli kvitt disse, kan vi risikere at de går under jorden eller opererer mindre åpent.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!

Resultatet kan bli ytterligere radikalisering. Det kan være mer til skade enn perifere nynazistiske grupper som marsjerer i gatene. Meninger og ytringer bør møtes med motytringer i åpen debatt. Ytringer som går over grensen for det lovlige, bør straffeforfølges og prøves for domstolene.

Det er likevel lett å forstå at de som rammes av hatefulle ytringer, ønsker et forbud. Det mosaiske trossamfunn har tidligere ønsket et forbud mot nazistiske og rasistiske organisasjoner og propaganda, slik Tyskland og Østerrike har hatt.

Vi har et ansvar for å beskytte utsatte grupper. Hat avler hat, og ytterliggående grupper har fått et større spillerom i senere år, hjulpet av polariseringen i samfunnet og nye, digitale debatt- og kommunikasjonsarenaer. Det må vi ta på alvor.

Vi må sørge for at loven beskytter de som trenger beskyttelse. Så har vi som forsvarer organisasjonsfriheten og en vid fortolkning av ytringsfriheten, et særlig ansvar. Vi kan ikke bare si at ytringer skal møtes med ytringer, men skygge unna når det gjelder. Vi skal ikke akseptere at grensene flyttes, at vi sløves og tolererer stadig mer – så lenge det rammer andre. Historien forteller oss hvor det kan ende.