For enkeltmennesker er dette et stort problem.
Nå er det likevel ikke slik at vi i Norge har spesielt høye strømpriser, om man ser det over tid. Sammenlignet med de fleste av våre naboer har vi tvert imot fremdeles tilgang til billig strøm, noe som også reflekterer seg i høyt forbruk.
Svingninger som vi ser i dag, må vi regne med og ha muskler til å håndtere – både som privatpersoner og samfunn. Vi bør imidlertid sørge for gode og varige ordninger som hjelper dem som blir hardt berørt av et slikt strømsjokk.
Strømprisene vi har nå er delvis et resultat av en svært tørr sommer i fjor. Det ga lav fyllingsgrad i vannmagasinene. Samtidig har prisene på kull og gass steget, og det har bidratt til prisstigning i det europeiske markedet som vi er en del av. Vi må åtte år tilbake for å finne like høye priser.
Det er ikke rart at folk reagerer når strømregninga som dumper ned i postkassa er flere hundre kroner større enn normalt for årstiden. For husstander med høyt forbruk kan det være snakk om firesifrede beløp.
Som svar på dette har det vært lansert forslag om å innføre en makspris på strøm, sette stopp for nye strømkabler til utlandet, kutte elavgiften, kutt i nettleie, økt bostøtte og særlig støtte til de som nå sliter med å få betalt strømregninga. Statsministeren fikk kjørt seg hardt i spørretimen.
Det er lett å skylde på liberaliseringa av el-markedet og deltakelse i det europeiske energisamarbeidet, og det er dumt å påstå at dette ikke betyr noe. Men i rettferdighetens navn bør vi ta med at dette også har bidratt til å gi oss Europas laveste strømpriser – slik det har vært i 20 år.
Vi må gjerne ta en runde på hvor mye staten skal kreve inn i avgifter. Vi bør også øke satsingen på enøktiltak. Mest akutt er det sjølsagt å hjelpe de som har store problemer med å få betalt regningene. Ingen skal være nødt til å fryse i sitt hjem.
Men drømmen om at alt ville vært så mye bedre om politikerne styrte i stedet for markedet, bør vi være forsiktige med. Den kan fort ende i mareritt.