Lokket av lave renter har kommunene gjort som oss andre. De har gått i banken og lånt med begge hender for å få realisert ønskede – og nødvendige, investeringer.
Resultatet er en kraftig vekst i kommunenes gjeldsnivå de siste tiårene. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) er norske kommuners gjeld firedoblet siden år 2000, og gjelden har økt mye raskere enn driftsinntektene.
Det har gitt rom for mange, store investeringer som kommer innbyggerne til gode. Baksiden av medaljen er risikoen som lurer i form av en truende renteøkning.
Ved utgangen av 2017 hadde kommunene en samla gjeld på 600 milliarder kroner. Det er hele 450 milliarder mer enn i år 2000. På samme tid har kommunegjeldens andel av brutto nasjonalprodukt nesten doblet seg fra 10 til 18 prosent.
Den kommunale lånefesten har vokst i takt med den private. Som hos husholdningene har gjeldsveksten til kommunene oversteget veksten i inntektene med god margin. De store summene hos begge handler om «varige» investeringer, boliger for husholdningene og sjukeheimer, skoler, veger og annen infrastruktur for kommunene.
Flere spør etter fastrente
En rekordlav rente er naturligvis årsaken til at kommunene i likhet med oss andre har latt seg friste til å øke gjeldsgraden så kraftig. Den gjennomsnittlige renta på kommunenes lån var på drøyt 1,7 prosent ved utgangen av 2017.
En slik lånefest bør ikke fortsette. Stiger renta bare opp mot det nivået den var for ti år siden (nær seks prosent), vil mange kommuner havne i trøbbel. Da blir det ikke bare litt mindre spennende å være kommunepolitiker. Og det er ikke bare investeringer som må settes på vent.
Ved en rentesmell kommer kuttene rett på tilbudet til eldre og skoleelever. Det er nødvendig at kommunene setter tæring etter næring før det er for seint.