Fiskeriminister Harald Tom Nesvik (Frp) ønsker å bli husket som fiskeriministeren som hentet råstoff tilbake til Norge, og som slik skaffet flere arbeidsplasser her. Det er et fromt ønske. Historien har vist at det krever sitt å få det til.

For Norges solide posisjon som sjømatnasjon handler fortsatt i altfor stor grad om å være eksportør av råstoff. Til tross for både vilje og ønske om å bearbeide mer av råstoffet her hjemme, blir stadig mer fisk eksportert ubearbeidet.

I fjor eksporterte norsk sjømatnæring fisk for nesten 100 milliarder kroner. Det er et fantastisk tall. Veksten i volum og verdi har vært eventyrlig. Ikke minst gjelder dette for havbruksnæringa, men også fiskerinæringa har bidratt betydelig til å styrke sjømatens betydning i norsk økonomi.

I dag er verdien av norsk sjømateksport to og en halv gang større enn bare for ti år siden. Eksporten vår tilsvarer 37 millioner måltider fisk hver dag. Ny og forbedret teknologi og logistikk sørger for at kvaliteten jevnt over aldri har vært bedre. Vi har all grunn til å være stolte av sjømatnæringen.

Nesvik er slett ikke den første fiskeriministeren som sier han vil snu dette. Fiskeriministre fra Frp, Ap, Høyre og Sp har hatt samme mål, men grafen på presentasjonene deres peker likevel langt brattere opp på eksportvolum enn på eksport av bearbeidet råstoff.

Forklaringen er rimelig enkel. Fisken går dit den blir best betalt. Tollgrenser og høye norske lønninger er noe av forklaringen. Det lønner seg å eksportere fisken rett fra båt og merd. Det speiler seg også i at fiskere og oppdrettere stort sett har gode dager, mens fiskeindustrien sliter med marginene.