Vi skal sjølsagt feire sprangene likestillingen har tatt de siste par generasjonene. De er betydelige. Det er i dag få som reagerer på at regjeringen og alle de fire regjeringspartiene er ledet av kvinner eller at halvparten av biskopene i Den norske kirke er kvinner.
Disse sprangene er viktige seire for kvinner, og de er viktige seire for menn. Alle vinner på et mer likestilt samfunn. Men vi trenger ikke grave djupt for å finne at gapet mellom kjønnene fortsatt er stort, og jo dypere vi graver, jo mørkere blir avgrunnen. Vi har en lang veg å gå.
Mangelen på likestilling viser seg i fordelingen av økonomiske ressurser og maktposisjoner, og det viser seg i fordelingen av omsorgsansvar. Menn og makt går fremdeles ofte hånd i hånd. Langt flere menn enn kvinner er ledere, og inntektsgapet mellom kjønnene er fortsatt stort.
Med makt ser vi også at det følger misbruk av makt. Vi ser eksempler på det i krisesentrene, i vold i nære relasjoner og i de dystre tallene for partnerdrap. Det er kvinner som er de fleste ofrene. Vi ser det når unge jenter med innvandrerbakgrunn blir tvangsgiftet eller utsatt for kjønnslemlestelse.
Vi ser det også når kvinner i Forsvaret forteller om hvordan de opplever diskriminering, seksuell trakassering og voldtekter. Noe av det samme ser vi når tre 14-år gamle jenter denne uka i et innlegg i Aftenposten forteller hvordan jenter i skolegården blir kalt «hore», «billig» og «fitte».
Kvinnene i Forsvaret som har fortalt om overgrep og jentene som forteller om seksuell trakassering i skolen har viktige og modige stemmer, stemmer som får oss til å forstå at likestillingskampen på langt nær har gått ut på dato.
Metoo-kampanjen har bare skrapet overflaten. Holdninger endres langsomt. De siste generasjoners kamp for likestilling har åpnet noen dører, men det ligger mye møkk igjen i mange mørke kroker. Lykke til med kvinnedagen!