I dramaet på Hustadvika lørdag var vi en hårsbredd unna en katastrofe av ufattelige dimensjoner. Heldigvis kunne vi puste lettet ut til slutt. Både skip og menneskeliv ble berga. Nå må vi stille spørsmålet: Kan vi stole på flaksen en gang til?

Vi har god grunn til å gi ros for en imponerende redningsinnsats. Innsatsen og samhandlingen fra både profesjonelle og frivillige viser styrken til den norske redningstjenesten og beredskapen, men vi må ikke la nødvendig læring drukne i applausen. Det er lærdom å hente fra dramaet, lærdom som heldigvis ikke ble så dyrekjøpt som den kunne ha blitt.

For vi bør ikke være i tvil om noe slikt kan skje igjen. Nå skjedde det med et topp moderne fartøy med alt det nyeste av utstyr og to lokalkjente loser på brua. I tillegg kom en god porsjon flaks. En annen gang kan utgangspunktet og omstendighetene være verre.

«Fy flate, de har vært heldige», sa fiskebåtskipper Kjetil Holmeset til Sunnmørsposten søndag. Uttalelsen peker presist på hva som skilte dette fra å være en historie om en katastrofe. Fartøyet skal ha vært 100 meter fra grunnstøting da ankeret fikk feste og den ene maskinen kom i gang igjen.

Det var altså etter at den aller farligste situasjonen var avverget at evakueringen av fartøyet starta. Fra da brukte fem helikoptre 19 timer på å evakuere vel 470 mennesker. Fortsatt var 900 igjen om bord. Operasjonen var på grensen til hva som var mulig. Hadde skipet grunnstøtt kunne vi stått overfor en langt verre scenario.

Ville det da vært mulig å evakuere fartøyet? Kunne helikopter-evakueringen vært mer effektiv, eller kunne vi ha evakuert fartøyet forsvarlig på andre måter? Om svaret på slike spørsmål er nei, må vi spørre hva mer vi kan gjøre for å unngå å komme i en slik situasjon.