«En kriseerklæring må forplikte til handling»

Grønnere: En grønnere ferjeflåte er ett eksempel på klimavirkemidlene fylkeskommunene rår over, men mener de alvor med en kriseerklæring, må de ta hardere i.  Foto: Svein Aam

Fylkeskommunene sitter på viktige klimavirkemidler, ikke minst på samferdsel

Leder

Kampen for å kutte i klimautslippene våre er for viktig til at vi bare kan ty til symbolske grep. Derfor bør landets fylkesting gjøre mer enn uforpliktende å erklære fylkeskommunal klimakrise. En slik erklæring må være mer enn et slag i lufta.

Skyggeboksing har vi sett nok av. Det er ingenting som er enklere enn å stille i ringen for å bokse mot skygger. Det er først når man retter slagene mot konkrete mål de får effekt, men det er også da det kan bli smertefullt.

Det bør fylkespolitikerne våre ha klart for seg når de nå skal ta stilling til om de skal erklære fylkeskommunale klimakriser. En erklæring som ikke inneholder forpliktelser som påvirker de politiske prioriteringene, har liten verdi.

Etter at blant annet det britiske og det irske parlamentet har erklært nasjonal klimakrise, står nå av alle ting norske fylkesting for tur. En underskriftskampanje i regi av organisasjonen World Saving Hustle har sørget for det.

Etter fire dager hadde de samla inn nok underskrifter til å få saka på sakskartet i 13 av 18 fylkesting. Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane er blant de 13. Og initiativet er ikke så tullete som det kanskje høres ut i farta, sjøl om initiativtakerne ikke har klart for seg hva en slik erklæring skal inneholde.

For fylkeskommunene sitter på viktige klimavirkemidler, ikke minst på samferdsel. Store deler av kollektivtrafikken styres av fylkene, og det er de som eier og driver store deler av vegnettet vårt. Hvilke valg og hvilke grep som blir gjort her, har betydning for utslippene fra samferdselssektoren.

Det er så godt som tverrpolitisk enighet i Norge om nødvendigheten av å kutte i klimautslippene, og honnørordene om det grønne skiftet sitter løst i de fleste parti. Det vil derfor ikke overraske stort om det ene fylkestinget etter det andre erklærer en klimapolitisk «unntakstilstand».

Det vil imidlertid overraske mer om fylkeskommunene gjør klimapolitiske helomvendinger, for eksempel ved å flytte store summer fra veg til kollektiv på en måte som monner. Å arbeide videre for å få en «grønnere» ferjeflåte eller å opprettholde rabattene for elbiler hører til hverdagspolitikken. En kriseerklæring må gripe djupere.