Hvert år havner rundt 6.500 helt unge i politiets statistikker over mistenkte. Knapt av disse 200 dømmes til fengsel. Ikke mer enn rundt 20 må sone. Det siste tallet er lite, men svikten er fortsatt stor.

Dette er ungdommer som egentlig skulle vært i skole eller i lære. De står ved starten av en yrkeskarriere. Når den karrieren blir starten på en kriminell løpebane, og skolebenken blir i et fengsel, blir utsiktene svært mørke.

Sjøl om ungdomskriminaliteten har gått kraftig ned de senere årene, har vi en stor og viktig jobb igjen. Men med målrettet innsats er det håp.

Fersk statistikk fra Statistisk sentralbyrå viser altså en kraftig nedgang i antallet straffedømte ungdommer. Ser vi på de yngste av disse, de mellom 15 og 17 år, har antallet dømte falt fra knapt 1.300 til drøyt 300 på ti år. Særlig stort fall har det vært i dommer på ubetinget fengsel. Det har gått ned fra over 200 til 22.

Endring i straffereaksjoner mot unge lovbrytere forklarer noe av nedgangen i bruk av betinget og ubetinget fengsel, men langt fra alt. De siste 10–15 årene har nedgangen i den registrerte ungdomskriminaliteten vært den virkelige driveren for nedgangen i straffereaksjoner, og bak dette ligger framveksten av en ny ungdomsrolle og en "skikkelighetstrend" blant de unge.

Ungdom er mer lovlydige, de ruser seg mindre og de har det bedre i skolen enn foreldregenerasjonen da de var på deres alder. Men så er det altså fortsatt noen som faller utenfor, og de siste par årene er det tall fra forskere og enkelte politidistrikt som tyder på at den trenden kan være i ferd med å snu. Det må vi gjøre noe med, og det må vi gjøre noe med nå.

Ser vi på utviklingen i kriminalitetsbildet fordelt på aldersgrupper, ser vi også at det også her er tidlig innsats som gjelder. Antallet mistenkte, kriminelle og straffede øker kraftig fra 18-årsalderen og oppover. Det gjør også antallet gjengangere, personer som er straffa for flere lovbrudd.

Vi løser ikke problemet med å kaste flere unge lovbrytere i fengsel, slik enkelte foreslår for de helt unge gjengangerne. Vi må flytte flere fra tiltalebenken til skolebenken på andre måter. Det er snakk om så få personer at det må være mulig å fange opp langt flere før det er for seint.

Det krever innsats fra langt flere enn politiet, skolen og barnevernet. Der familiene svikter eller ikke makter, må flere av samfunnets ressurser settes inn langt sterkere og tidligere enn i dag. Det er ikke barnet som svikter når en ung gjenganger blir til.