Når staten bruker penger på kampanjer på nettsteder og i sosiale medier for å hindre migranter i å ta seg til Norge, bør man kunne forvente at det har god effekt. Har det ikke det, bør vi bruke pengene på noe annet for å oppnå samme resultat.

Det betyr ikke at det var uklokt å starte kampanjene i utgangspunktet.

Da migrantstrømmen var på sitt største var det nødvendig å prøve mange ulike tiltak for å hindre at mennesker tok ut på en farefull flukt basert på falske forhåpninger om å få opphold i Norge.

Så forteller altså ny viten at effekten av kampanjene er tvilsom. Da bør politisk prestisje legges på hylla og byttes ut med vilje til å lytte og lære.

Forskere fra Institutt for samfunnsforskning har reist til Sudan og møtt personer på flukt fra Eritrea og Etiopia som fikk se informasjonsmateriellet fra Italia, Norge og FN. Det viste seg at dette var informasjon som de allerede kjente. Likevel flyktet de.

At politikere er kritiske til forskning er greit. Det skal også forskere være. Dette er ikke en undersøkelse som gir svar med to strek under.

Innvandringspolitisk talsperson i Fremskrittspartiet, Jon Helgheim, går i den fella. Han sier til Klassekampen at forskere ofte er på jakt etter et svar som de sjøl ønsker, og «tar ikke det så veldig tungt». Dette høres ut som han har sett seg sjøl i speilet: Får han ikke svaret han ønsker, så avviser han det.

Forakt for forskning kommer dessverre stadig til uttrykk når ideologi møter fakta, og jo mer populistisk forankring ideologien har.

Det gjelder særlig på områder der det er sterke følelser og fronter i spill, og slett ikke bare for Frp.

Uansett partifarge er forakt for forskning et lite klokt fundament å bygge samfunnsutviklingen på.

Å tviholde på et tiltak bare fordi man mener å ha hørt at det har en effekt, er ikke bare en dårlig strategi – det er sløsing med penger.

Det minner mest om en slags politisk regndans.

Om man ikke bare er ute etter resultater og ikke bare etter popularitet, så bør man klare å justere kurs om fakta forteller at det er fornuftig.