En økning i barnetrygda på 300 kroner i måneden kan se ut som et fillebeløp som ikke monner, men det er likevel en stor nok sak. Barnetrygda har stått stille i årevis, og dette er endelig et steg i riktig retning. Barnefamiliene trenger dette.
I 20 år har satsene for barnetrygda stått stille. De har ikke blitt justert i takt med prisstigninga, og realverdien av beløpet har altså falt kraftig. I tillegg er en rekke skattefradrag for småbarnsforeldre fjernet, og samlet har det gitt en betydelig svekkelse av barnefamilienes økonomi sammenlignet med andre grupper.
Regjeringen foreslår å øke barnetrygden
Mener vi alvor med at det bør fødes flere barn her i landet, kan vi ikke fortsette slik. Særlig alvorlig er det for de familiene med dårligst råd, og dem blir det flere av.
Barnetrygda øker først fra september neste år ifølge regjeringas forslag til statsbudsjett. Da øker den med 3.600 kroner i året for barn opp til fylte seks år. For barn over seks år blir barnetrygda som i dag.
Dette er halvparten av det Kristelig Folkeparti feiret som ett av sine store gjennomslag i regjeringsforhandlingene på Granavollen.
Familiene til 44 prosent av alle ettåringer i Oslo får kontantstøtte
Økningen som blir varslet nå, må betraktes som første steg i en opptrapping til 7.000 kroner i året i tråd med Granavollen-plattforma. Da begynner det å monne litt, og minst like viktig er at det begynner å skje noe.
I samme periode som barnetrygda har stått stille, har antallet barn som vokser opp i familier med «vedvarende lavinntekt» økt fra rundt 58.000 til 105.000 ifølge tall fra Bufdir.
– 900 fattige barn i nye Ålesund
Tallet på barn som vokser opp i barnefattigdom er ventet å øke. For disse er det særlig viktig at barnetrygda blir styrka. I tillegg bør kommuner som i dag trekker ned sosialhjelpa for familier som mottar barnetrygd, ta et oppgjør med den praksisen. Barnetrygd er skattefri inntekt for alle andre, og da bør man heller ikke straffe de med dårligst råd på denne måten.
50.000 lever bare av sosialhjelp
Barnetrygd er en god, enkel og treffsikker måte å hjelpe alle barnefamilier på. En behovsprøving ville kanskje kunne gi mer til de som trenger det mest, men en slik behovsprøving kan bli både komplisert og kostbar.
Tilsvarende vil det være med skattefradrag. Også det gir kompliserte beregninger og regelverk, samtidig som det bommer på de som har svært lav inntekt og ikke kan nyte godt av fradrag.