En lang og uvanlig spennende valgnatt er over. Vinnere har feiret og tapere slikker sår. I 356 kommuner fintelles stemmene for å utpeke hvilke personer som skal sitte i de nye kommunestyrene og fylkestingene de kommende fire årene.

Nå begynner kampen om posisjoner og makt for alvor. I mange kommuner vil den bli hardere og vanskeligere enn på lenge. I dette valget har flere av de mindre partiene hatt stor framgang, mens de store styringspartiene er svekket. Dette gjør at flere partier enn før må gå sammen for å danne flertall.

Det betyr at flere kort fra kortstokken må på bordet for å få kabalen til å gå opp, flere partier må se igjen sine hjertesaker og de politiske kjøttbeina må deles på flere. Hestehandel er bare fornavnet.

Nå er ikke hestehandel noe nytt i lokalpolitikken, verken rett etter et valg eller ellers i valgperioden. I lokalpolitikken, særlig i mindre kommuner, betyr heller ikke alltid partiskillelinjene like mye som i rikspolitikken. Personlig kjemi og enkeltsaker kan være viktigere.

Slike hestehandler er verken noe uredelig eller nødvendigvis noe uheldig. Det ligger mye god styringskraft i evnen til å inngå kompromisser og forene ulike interesser. Det gjelder både for å finne løsninger i politiske saker og når makt skal fordeles.

Men sjøl i hestehandler må det finnes grenser. Den grensen går ved respekten for velgernes vilje. Velgere som har stemt fram et parti, må kunne forvente at partiet ikke går i allianse med partier på motsatt ende av den politiske skalaen for å kare til seg verv. Det samme gjelder politikere som dropper støtten til partiet de er valgt inn for, straks valget er over. Begge deler så vi eksempler på etter valget i 2015.

Slikt bidrar til å svekke innbyggernes tillit til politikerne. Det er ikke akkurat det et lokaldemokrati med en allerede svak oppslutning trenger mest, og det er heller ikke det de mange tusen hardtarbeidende kommunepolitikere i Norge fortjener.

Fortsatt ligger valgdeltakelsen ved kommune- og fylkestingsvalg svært lavt i Norge, lavere enn hos våre nærmeste naboer. Utfordringene for demokratiet er store nok som de er om ikke velgerne i tillegg skal føle at deres stemme har verdi bare til den er lagt i stemmeurna.